Anna Karine Gaarden Widtsoe

Anna Karine Gaarden Widtsoe ble født på Frøya, i det lille fiskeværet Titran, omtrent 170 km vest for Trondheim. Hun var det første barnet til Peder Olsen Gaarden og Beret Martha Jørgensdatter Haavig. Det ble født 4 barn i denne familien, men bare en annen, hennes elskede søster Petroline, levde gjennom barndommen. Petroline, bedre kjent som “tante”, som var 4 år yngre enn Anna, var en veldig viktig del av Annas liv og en like fantastisk kvinne i seg selv.

Hun hadde en fantastisk barndom. Annas mor og deres tjenestepike, Ingeborg Mikkelsen, hadde lært henne å lese veldig tidlig. Hun satt oppe de lange sommernettene, leste og leste sagaer fra nord, historier fra sør, poesi og prosa. Hun var alltid sulten på å lære mer.

Hun var et aktivt barn med en følsom ånd som reagerte raskt på menneskelige behov og på mangfoldet av naturen rundt henne. Karakteren hennes ble tidlig næret og formet av naturens kontraster og den konstante kampen med havet på øya deres.

Annas far var los og tok ofte Anna med seg på oppdrag, så hun fikk oppleve forskjellige steder.

Da hun var 12 år gammel døde hennes elskede mor plutselig. Faren hennes giftet seg aldri på nytt. Mye av hjemmets ansvar ble således plassert på henne, hennes yngre søster Petroline og deres tjenestepike, Ingeborg Mikkelsen.

Folket på øya hadde lite penger, men verdsatte utdanning, og ville ansette en lærer som reiste mellom to eller tre landsbyer, tilbragte kanskje en uke i hver landsby for så å returnere til den første. På den måten klarte elevene å lære det grunnleggende. Anna ønsket alltid å lære mer og var glad hver gang læreren kom.

Rett etter morens død kom det en ny og kjekk skolelærer til øya navn på John Andersen Widtsoe (9. juni 1840 – 14. februar 1878). Han var middels høy, firkanta skuldre og atletisk, med rett kullsvart hår og blå øyne. Han var ung, rundt tjueen år gammel. Han hadde en dyp, behagelig stemme og var kunnskapsrik og hjelpsom. Hvis et barn jobbet hardere og lærte raskere enn klassen, ville denne unge læreren ta seg tid til å hjelpe dem privat. Dette var tilfellet med Anna, en av dem han veiledet privat i fem eller seks år. Han hadde en fantastisk stemme og sang om kveldene når familien samlet seg. Snart begynte han også å opplære de unge i musikk og holdt også foredrag om mange emner som både foreldre og barn samlet seg for å lære.

En ting Anna imidlertid ikke visste, var at på Johns første dag i Titran hadde skolemesteren skrevet i dagboken sin at han en dag skulle gifte seg med den tolv år gamle attraktive, intelligente jenta, Anna Gaarden. Det gikk imidlertid mange år før han fortalte henne om notatet i dagboken. Han ventet åtte år på at hun skulle bli voksen, før han fortalte henne om kjærligheten sin, og selv om hun hadde andre friere, valgte hun skolemesteren.

Den 29. desember 1870 ble de gift i Dolm kirke på naboøya Hitra, Anna var tjueen og John var tretti. John hadde bygget et fint toetasjes hjem på Daløe som også fungerte som en liten skole. Det var her deres første sønn, John Andreas (1872-1952) ble født.

Årene som fulgte, var veldig lykkelige. Rett etter ekteskapet fikk skolemesteren en lærerstilling i Namsos nord for Trondheim. Der fikk de mange fantastiske venner som skulle vise seg å være nyttige for Anna senere i livet. Det var her i Namsos deres andre sønn, Osborne (Aasbjørne) Johannes Peder Widtsoe (1877-1920) ble født.

Dessverre, da John var bare 37 år gammel, døde han og etterlot Anna som en ung enke, 29 år gammel, med 2 unge gutter å oppdra alene. For å få endene til å møtes, flyttet Anna og hennes to sønner til Trondheim hvor hun startet opp som sydame for å øke inntekten til pensjonen hun fikk etter Johns død.

Etter ektemannens død hadde Anna vendt seg til Gud, og hun lurte på hvorfor han hadde tatt mannen sin fra henne. Hun hadde lest Bibelen siden barndommen og kjente dens historier. Nå studerte hun det for å få svar. Mens hun gjorde det, kjente hun at hun kom nærmere Gud. Men noe i læren i kirken hun deltok i føltes ufullstendig og utilfredsstillende.

En dag sendte Anna et par av den unge Johns sko til Olaus Johnson, en lokal skomaker, for å få nye såler. Da skoene kom tilbake, fant hun en religiøs traktat i hver sko. Nysgjerrig tok hun med seg et annet par slitte sko til Johnsons butikk. Etter at de diskuterte reparasjonene hun ønsket, snudde hun seg for å dra. Men skomakeren stoppet henne og sa: “Jeg kan gi deg noe av mer verdi enn såler til barnets sko.” “Hva kan du, en skomaker, gi meg bedre enn såler til min sønns sko?” utfordret hun. “Hvis du bare vil lytte,” erklærte han, “kan jeg lære deg hvordan du finner lykke i dette livet og forbereder deg på evig glede i det kommende liv.”

Da Anna oppdaget at Johnson var en siste dagers hellig, eller mormoner som de ble kjent som på den tiden, husket hun de forferdelige tingene hun hadde hørt om religionen og flyktet fra butikken. Siste dagers hellige på den tiden hadde et rykte i Norge for å være fanatikere. Men traktaten fascinerte henne, og snart deltok hun på et møte med de hellige i Trondheim hjemme hos Olaus og hans kone, Karen. Rigide klasseskiller preget det norske samfunnet på den tiden, og Anna ble distrahert av familien Johnsons ydmyke hjem og de fattige som tilba der. Da mannen hennes levde, hadde hun tilhørt en rikere klasse, og hun hadde en tendens til å se ned på fattige mennesker. Likevel kunne hun ikke benekte kraften i ordene hans. Annas vei til dåpen skulle ikke være lett. I nesten to år deltok Anna ofte på møter som ble holdt i et rom i Johnsons hjem. Hun satt ofte oppe netter og fant argumenter for å imøtegå det misjonærene lærte henne, men fikk hele tiden gode svar. Tingene hun lærte kom ofte i konflikt med tradisjonene til familien og kirken hennes, men de ga sterk gjenklang i hennes hjerte og sinn.

En dag hjemme kjente hun Ånden sterkt. Klasseforskjeller betydde ingenting for Herren, men hennes fordommer var sterke da hun tenkte på den upopulære kirken, dens medlemmer og deres fattigdom. “Må jeg gå ned til det?” spurte hun seg selv. Hun svarte da på sitt eget spørsmål: “Ja, hvis det er sannheten, må jeg gjøre det.”

Dermed ble hun, etter to års studier, fast overbevist om at de foraktede mormonene hadde Jesu Kristi sanne evangelium og 1. april 1881 ble Anna Widtsoe døpt i Trondheimsfjordens iskalde vann.

Som forventet ble hun unngått av familie og venner. Hun fortsatte imidlertid sitt daglige arbeid i Trondheim, tjente trofast i grenen og la planer om å emigrere til Utah.

Utdanningen til sønnene hennes var viktigst for henne, og hun følte at mulighetene for å få en god utdannelse ville bli bedre om de bodde i USA. Hun hadde også et sterkt ønske om å samles med de hellige i Utah. Så, billetter ble kjøpt, hun solgte deler av det som var igjen av ektemannens bibliotek, sa farvel til familie og venner, og sammen med sine to gutter satte hun seil for å slutte seg til de siste dagers hellige i dalene i Utah. De ankom den 15. november 1883 og slo seg ned i Logan, Utah.

Høsten 1887 hadde Anna Widtsoe og hennes to sønner, John og Osborne, bodd i den nordlige Utah-byen Logan i nesten fire år. Annas søster Petroline hadde også sluttet seg til Kirken i Norge og kommet til Utah og bosatt seg i Salt Lake City, 13,5 mil lenger sør.

Anna fortsatte arbeidet som syerske, og la ned lange timer for å tjene nok penger til å forsørge henne og guttene hennes. Hun ønsket at sønnene hennes skulle være skolelærere, slik deres avdøde far hadde vært, og hun prioriterte utdanning i deres liv. Siden han var 15 år hadde John jobbet i den lokale kooperative butikken for å tjene penger til familien, derfor kunne han ikke gå på skolen på dagtid. Han lærte seg i stedet algebra på fritiden og tok privattimer i engelsk og latin fra en brite. Ni år gamle Osborne gikk samtidig på den lokale barneskolen og utmerket seg i studiene.

I 1878 åpnet Brigham Young College i Logan og Anna var fast bestemt på å sende sønnene sine dit så snart de var klare, selv om det betydde at John ikke lenger kunne jobbe i butikken. Noen mente at hun tok feil av å legge vekt på utdanning fremfor manuelt arbeid, men hun mente at utvikling av sinnet var like viktig som å utvikle kroppen.

John ble dermed sendt til Brigham Young College for videre utdanning. John ble uteksaminert våren 1891 og hadde gjort det godt nok i studiene til at det ble anbefalt at han dro østover for å studere videre og det gjorde han. Han ble tatt opp til Harvard University hvor han ble uteksaminert 3 år senere med høyeste utmerkelse og en grad i kjemi. Anna hadde forhandlet om et lån på huset sitt, lagt det ut for leie og flyttet til Salt Lake City, hvor hun og hennes yngre sønn, Osborne, kunne finne mer arbeid for å forsørge familien og betale for Johns skolegang.

Anna skrev ofte til John. “Du vil sannsynligvis ha mange små utfordringer og vil sannsynligvis møte små skuffelser i begynnelsen,” sa hun til ham i ett brev, “men de kan alle være til stor nytte for deg i fremtiden.”

“Gud er med deg, og han vil velsigne deg det dobbelte av det du tør forestille deg eller be om,” lovet hun. “Bare bøy deg for Herren i bønn til din fastsatte tid, og når du føler for det, og med et takknemlig og ydmykt hjerte.”

Mens han var ved Harvard University, strevde John Widtsoe litt med vitnesbyrdet sitt og mottok et brev fra sin mor i Salt Lake City. “Alt vil ordne seg med deg,” skrev Anna mer betryggende. “Bare dediker deg selv til å gjøre godt mot alle med alt du har og vil ha, slik at du tjener ham som er skaperen av alle gode ting og som aldri blir lei av å gjøre alt bedre og vakrere for sine barn.”

1903 ble Anna, og hennes søster Petroline Gaarden, kalt til å reise på misjon i Norge. I et brev til sin svigerdatter, Leah, beskrev Anna arbeidet deres. “Vi har møtt mange gamle venner og snakket med dem om evangeliet, mange som aldri har hatt en samtale med en siste dagers hellig før,” skrev hun. “Vi prøver å banke på tradisjonens dører, men det er ikke lett å få den åpen.”

Gjennom hele livet vaklet aldri hennes vitnesbyrd om sannheten i det gjengitte evangelium, og hun ble sterkere i sin tro dag for dag. Alle som kom innenfor radiusen av hennes innflytelse ble berørt av den sterke, urokkelige troen hun hadde. Noen dager før hun døde, erklærte hun at den største gleden som hadde kommet inn i livet hennes, var hennes besittelse av Herren Jesu Kristi evangelium som først ble brakt til henne av bror Olaus Johnson, skomakeren, i Trondheim. “Det har ikke vært noe annet så verdifullt i livet mitt,” sa hun. “Vær så snill å vitne for meg til alle som vil lytte.”

Senere, da John ble en apostel, velsignet Heber J. Grant John for å ha lyttet til sin mors råd og alltid vært ydmyk og i stand til å skjelne mellom verdslig visdom og evangeliets sannheter. Ting han lærte ved morens kne.

Anna Karine Gaarden Widtsoe vaklet aldri i sitt vitnesbyrd om sannheten i Jesu Kristi evangelium og delte dette vitnesbyrdet når og hvor hun kunne.

Når det gjelder Annas eldste sønn John A. Widtsoe, skriver Historielaget på Frøya om sin stolte sønn: “Han var ingen smågutt, denne karen. Etter å ha tatt doktorgrad i biokjemi i Tyskland, startet han og bygde opp det som i dag er Utah State University. Han var professor, spesialiserte seg på landbruksmetoder, og har skrevet en rekke lærebøker. Han var også en sentral leder i mormoner-kirken.”