Aagot fra Tinn ble Ellen

Året er 1837 og stedet er fjellgården Bakkajord i det vesle samfunnet Atrå i Tinn, Telemark med den mektige Gaustatoppen og Hardangervidda som nærmeste nabo. Ved Tinnsjøen og stupbratte fjellsider inn mot Vestfjorddalen og Rjukan. Rjukan, stedet som 70 år senere la grunnlaget for det moderne norske industrisamfunn med vannkraft, Birkeland/Eide gjødsel-produksjon og Norsk Hydro eventyret. Et sted som også 100 år senere ble åsted for verdens oppmerksomhet da kampen om tungtvann – dramaet kunne bli avgjørende for krigens utslag og verdens skjebne.

Men Aagot hadde ingen anelse om alt dette. Heller ikke ante hun hva som lå foran henne da hun som 14-åring hørte pappa’n sin Øystein (eller Østen) snakke om et ukjent land, Amerika med store muligheter og landområder man knapt kunne drømme om i den vesle fjellbygda. Øystein og mora Aase hadde snakket om dette i flere år, kanskje påvirket av rapporter fra folk som hadde emigrert tidligere, bl.a. Gunnhild fra nabobygda Tuddal som regnes som den første norske fra Østlandet som emigrerte. Nå var det en gruppe i Tinn som diskuterte det sammen og våren 1837 forlot Øystein og Aase med sine 7 barn Bakkajord og det fantastiske fjellandskapet for godt, for å prøve lykken i det nye ukjente landet. En kan bare forestille seg prosessen med å selge gård og grunn, ta farvel med familie og venner for aldri å se dem igjen. “Gjør vi det riktige?”, tenkte de sikkert. Men avgjørelsen var tatt og det var ingen vei tilbake.

Turen gikk først til Skien på kjerreveier over skog og hei, deretter til Drammen og så til Gøteborg, enten med båt eller via Christiania. I Gøteborg gikk de ombord i skipet “Noord” som skulle ta dem til New York. “Noord” var ikke et passasjerskip, men et frakteskip for jernmalm, så fasiliteter for passasjerer var sparsomme og provisoriske. 62 passasjerer delte rommet på mellomdekket. Her måtte de sove, spise, skifte og alt som skulle gjøres for en familie på 7 barn, ofte i dårlig vær.

Etter 3 måneders strabasiøs sjøreise ankom de New York 15. august 1837. Med dem på reisen var bla. Erik Haugen med kona Karen som var søster til Øystein og deres 5 barn hvor de opplevde å miste et av sine barn på denne sjøreisen. Med på reisen var også Knut Pedersen (Canute Peterson) fra Hardanger. Han var en unggutt på alder med Aagot på den tiden. Både Erik og Knut ble ledere i kirken i kolonien i Fox River og senere i Utah og tjente misjoner i Norge.

Fra New York gikk ferden til Chicago og så Beaver Creek kolonien i Indiana. Der fikk Øystein laget en liten tømmerhytte for sin familie. Men tragedier og prøvelser skulle møte denne norske nybyggerfamilien i det nye landet. En malaria-epidemi herjet blant nybyggerne i Beaver Creek og snart innhentet den Aagots eldre søster Margaret og snart etter døde begge foreldrene, både Øystein og Aase. Hva skulle Aagot og hennes 5 søsken gjøre nå? De klarte ikke ta hånd om ting alene og ble snart overgitt til forskjellige familier for kanskje aldri se hverandre igjen. Aagot endte opp i Ottawa som var en del av den norske bosetningen ved Fox River i La Salle fylket i Illinois. Aagot hadde forresten tatt på seg navnet Ellen i Amerika, det var antakelig lettere å uttale på engelsk - hun het nå Ellen Sanders.

Fox River lå ikke så langt fra Nauvoo, et samlingssted for medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige eller de såkalte mormonerne. Ellen (Aagot) og hennes søsken hadde ikke hørt om denne nye religionen selv om den hadde skapt ganske mye oppstyr i regionen. I 1842 kom det misjonærer fra Nauvoo til Fox River. Aagot var da 19 år gammel og sammen med sin yngre bror Sondre og senere også en søster sluttet de seg til kirken. Det ble etter hvert en god størrelse på menigheten der og “Norway” branch (gren) ble etablert som den første ikke-engelsk språklige gren i kirken. Det ble til og med dedikert en tempeltomt der. Men prosjektet ble forlatt da forfølgelse økte, og deres leder Joseph Smith ble drept.

Ellen flyttet til Nauvoo i 1844 og tok etter hvert tjeneste hos familien Kimball. I 1846 ble hun et permanent medlem av denne familien da hun ble viet til Heber C. Kimball. De hellige forberedte seg på å dra vestover for å få fred til å dyrke og leve sin religion. Ellen var med i dette første kompaniet som dro ut fra Nauvoo i februar 1847 der de som de første skulle vandre den over 2000 km lange veien til det store saltsjøplatået i Rocky Mountains. En annen strabasiøs ferd som fordret utholdenhet, tålmodighet og omtanke som Ellen var kjent for. F.eks. kan vi lese i William Claytons dagbok (han som komponerte “Kom Hellige”) at en dag som William hadde fryktelig magekrampe fikk han en kopp te fra Ellen Sanders for å lindre smertene.

Vi finner følgende beskrivelse av turen:

“Hver uke vasket vi sengetøyet vårt, og vi hadde alltid rene klær av noe slag på sabbatsdagen. Ofte holdt noen av brødrene vakt ved elvebredden mens vi vasket kopper og kar vi lagde mat i. En av de de tristeste tingene jeg husker var måten kvegene våre haltet på til tider. Stien var veldig støvete, og når det regnet var gjørmen ubehagelig. Vi så tusenvis av bøfler og vi passerte ofte elgeskaller. Når vi nådde Echo Canyon, virket det som om den vanskeligste delen av reisen var foran oss, og det var – for ingen kan forestille seg det harde arbeidet det tok for å få selskapet vårt gjennom Emigration Canyon til dalen. Da Brigham Young sa: ‘Dette er stedet’, gråt jeg for det virket som det mest øde stedet i hele verden.”

Da de endelig ankom Saltsjødalen 24. juli 1847 etter 5 måneders reise, var det et goldt og livløst ørkenlandskap som ønsket dem velkommen. Her måtte de sammen etablere seg med bl.a. provisoriske hytter og grave kanaler for å lede vann fra fjellene så “ørkenen kunne blomstre som en rose”.

Ellen hedres som en av Utahs 3 første pionerkvinner og var den første norske som ankom Saltsjødalen.

Hun levde i Utah til sin død i 1871 og var mor til 5 barn.

Livet fra en bortgjemt fjellbygd i Telemark til å være en av grunnleggerne av det som nå er et blomstrende samfunn i Saltsjødalen må i sannhet betegnes som en legende.