Kvinner spiller en viktig rolle

I Det nye testamente ser vi den viktige rollen kvinner skulle spille i evangelieutdelingen i tidens midte. På Kristi tid har vi kvinner som Elisabet, Marie, Marta og Maria Magdalena. I evangelieutdelingen i tidenes fylde ser vi også at kvinner spiller en stor rolle – kvinner som Emma Hale Smith, Eliza R. Snow, Lucy Mach Smith og mange flere. Kvinnene var med å sette farge til evangelieutdelingene med deres sterke tro og store hjerterom.

Hva da med de norske kvinnene som spilte en viktig rolle i vår historie? La meg introdusere ei med navnet Sara Ann Nelson. DNA fra sluppen Restaurationen kommer frem til Utah 24 år etter 1825.

Denne historien er for det meste fra “As Unto the Bow …” av Edith P. Christiansen, som ble publisert i Improvement Era 1952 (datidens Liahona).

Kari og mannen hennes, Cornelius Nelson, seilte på den lille sluppen Restaurationen med sine fire barn i 1825, bare to år før Sara Ann ble født. De ankom Amerika med en gruppe norske kvekere. Familien slo seg først ned nær Lake Ontario i Kendall Township, Orleans County, New York, hvor Sara Ann ble født 16. februar 1827. Da Sara Ann fortsatt var liten, døde faren, og familien flyttet til Illinois. Der ble de velstående bønder på grunn av den fruktbare jorda og deres ambisjoner.

Nelson-gården ble kjent for sin gjestfrihet. Selv slitne reisende fikk nyte godt av familiens vennlighet. Kari vasket og reparerte ofte klærne til de reisende, slik at de knapt kjente dem igjen om morgenen. Vennlighet og mat ble gitt i rause mengder til alle som kom.

Som fjortenåring ble Sara Ann interessert i mormonmisjonærenes lære. Hun begynte å gå på møtene deres og ble stadig mer overbevist om evangeliets sannhet. Moren, en streng kveker, hadde ingen intensjoner om å slutte seg til de siste dagers hellige, men lot datteren ta sin egen avgjørelse. Da Sara Ann ble omvendt og klar for dåp, ga moren sitt samtykke. Hun sa: “Gud velsigne deg, mitt barn. Nå som du har omfavnet denne nye religionen, vær et verdig medlem, vær den beste mormonen du kan være.”

Vi fortsetter historien litt senere. I april 1849 dro Sara Ann Nelson vestover med et vogntog ledet av Ezra T. Benson. Blant gruppen var, en ung mann Knud Petersen hun hadde møtt i LaSalle. Underveis ble hun rammet av kolera, som flere andre i leiren. Knud ba til Herren om å skåne Saras liv. Han husket: “Jeg ble så fylt av Herrens Ånd at jeg nesten ikke rørte bakken mens jeg gikk fra bønnestedet til vognen.” Han velsignet henne, og hun ble umiddelbart helbredet. Kort tid etter fridde han til Sara, og de giftet seg i Council Bluffs, Iowa, 2. juli 1849, viet av eldste Orson Hyde.

Senere bosatte de seg i Lehi, Utah. Det var fortsatt problemer med indianere i området da nyheten kom om at flere nybyggere var blitt drept av en bande indianere. Blant de overlevende var en familie på syv barn som hadde mistet foreldrene sine. Mennene fra Lehi hjalp de overlevende til byen, hvor nybyggerne samlet seg for å dekke deres behov.

Da Sara så de foreldreløse barna, gikk hun bort til dem og sa: “Mitt navn er Sara Peterson, og dette er min lille gutt Peter. "Vil dere komme hjem til meg og få noe å spise?” Den eldste gutten, tolv år gammel, svarte at de gjerne ville det. Sara tok dem med hjem, hvor hun snart fikk dem til å snakke og nyte måltidet hun hadde laget.

Mens barna spiste, gikk Sara tilbake til mennene og sa til biskop Evans: “Bror Evans, hvis det er i orden, vil jeg beholde de syv foreldreløse barna hos meg.” Biskop Evans svarte: “Sara, hjertet ditt er for stort for ditt eget beste. Men hvis det er det du ønsker, behold dem en stund, og hvis det blir for vanskelig, vil vi finne andre løsninger. Gud velsigne deg, min gode kvinne.”

Til slutt kom meldingen om at Knud var på vei hjem etter en treårs misjon i Norge, med et selskap på fire hundre norske konvertitter. Etter en lang sjøreise, hvor sykdom og død hadde tatt tretti av dem, ankom de New York City og reiste videre med jernbane til Illinois. Der begynte forberedelsene til den lange vandringen over slettene. Det tok flere uker å gjøre klar vogner, utstyr og matvarer. Mange reiste til fots, og kvinnene gikk med babyer og små barn i armene.

Etter mange måneder nådde selskapet dalen, hjulpet av ferske lag og proviant fra dalen. De ankom Salt Lake City 13. september, fem måneder etter at de forlot Norge. Hovedtyngden av selskapet ble værende i Salt Lake City til de var uthvilt, mens resten dro umiddelbart til Lehi.

Da Knud kom hjem, løp Sara og alle ni barna ut for å møte ham. Han omfavnet Sara med kjærlighet og så rundt seg. Han la armene rundt sønnen Peter, overrasket over hvor mye han hadde vokst. Sara introduserte ham for lille Sanie, datteren han aldri hadde sett. Knud tok henne opp og spurte: “Ser jeg ut slik du forventet at faren din skulle se ut?” “Å, ja, pappa,” svarte hun, “bare penere; du er mye penere.” Han lo og klemte henne hardere. Deretter spurte han hvem de andre barna var. “De er mine, Knud,” svarte Sara rolig og introduserte hver enkelt. “Dine, sa du? Min kjære Sara, sa du at de var dine?” “Ja, Knud, de mistet foreldrene sine, så jeg har adoptert dem. Er de ikke fine barn?” “Vel, de ser absolutt ut til å være fine barn, og for en fantastisk kvinne du er som klarer å ta vare på en slik familie helt alene.”

I de ulike grenene og menighetene i Norge i dag ser vi hvor viktig kvinners rolle er for å styrke og bære vitnesbyrdet om evangeliets sannhet.