Fra misjonsmarken
Da jeg var for syk til å gjøre misjonærarbeid, gjorde jeg slektshistorie i stedet
Mens jeg arbeidet med slektshistorie for mine avdøde forfedre, så jeg velsignelser for min levende familie også.
Jeg husker den dagen da to menn i fine hvite skjorter og slips kom hjem til meg. Moren min bestemte seg for å slippe dem inn, og de underviste oss i Jesu Kristi evangelium. Hele familien min konverterte til Kirken.
Men det var vanskelig å være medlem i Mongolia fordi kristendom var ganske nytt i mitt lokalsamfunn. Jeg møtte mange utfordringer og fristelser. Heldigvis var familien min alltid der, og oppmuntret meg til å etterleve evangeliet.
På den tiden visste jeg ikke hvilke vanskeligheter jeg en dag ville møte – eller hvordan familien min på begge sider av sløret en dag ville hjelpe meg gjennom den vanskelige tiden.
Mirakelet i slektshistorisk arbeid
Mens jeg var på misjon, begynte jeg å få alvorlige helseproblemer, herunder kroniske smerter. Misjonspresidenten forsikret meg om at jeg hadde vært en god misjonær, og ga meg muligheten til å dra hjem for å komme meg, men jeg ønsket ikke å dra. Jeg hadde takket nei til et stort idrettsstipend for å kunne tjene, og familien min hadde ofret så mye for å hjelpe meg å betale for misjonen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
Mens jeg kjempet med denne beslutningen, ble smerten min spesielt intens. Jeg ble liggende i sengen i tre dager fordi jeg ikke klarte å stå. Jeg ønsket å fortsette å utføre tjeneste på en eller annen måte, så jeg tilbragte disse timene i sengen med å gjøre slektshistorisk arbeid. Jeg begynte å sende nye familienavn til faren min og slektshistoriespesialisten hjemme.
En dag fikk jeg telefon fra slektshistoriespesialisten i min hjemmemenighet, og hun fortalte meg at mine tippoldeforeldres ordinanser hadde blitt godkjent og utført i tempelet! Det var ingen templer i Mongolia, så det var et mirakel at det hadde skjedd så fort. Ånden kom over meg, og jeg bestemte der og da at jeg ville bli værende på misjon.
Jeg spratt opp av sengen, tok tak i ledsageren min og sa: “La oss gå og undervise!” Han ble overrasket over å se meg stå. Bare fem minutter tidligere hadde jeg vært som en død mann – knapt i stand til å stå opp for å spise eller drikke. Men plutselig var smerten min så liten sammenlignet med mitt ønske om å hjelpe andre å finne sin tro på Kristus. Jeg visste at vi måtte dra og dele evangeliet med andre slik at andre også kunne lære å hjelpe familien sin.
Eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum sa: “Tilknytning til våre forfedre kan forandre vårt liv på overraskende måter. Av deres prøvelser og prestasjoner får vi tro og styrke.”
Mitt liv forandret seg etter hvert som jeg fikk styrke fra Jesus Kristus ved å gjøre hans evangeliums frelsende ordinanser tilgjengelig for andre gjennom slektshistorisk arbeid. Hans kraft gjorde meg i stand til å fullføre misjonen.
Styrke på begge sider av sløret
Flere år senere døde pappa. Han hadde blitt mindre aktiv i Kirken i løpet av sitt liv, så jeg begynte å jobbe med å fullføre tempelordinansene hans. Mitt vitnesbyrd om frelsesplanen og slektshistorisk arbeid har gitt meg trøst fordi jeg vet at jeg vil møte min far igjen en dag. Når jeg gjør det, ønsker jeg å fortelle ham at jeg gjorde alt jeg kunne for at familien vår kunne være sammen.
Nå har jeg kone og egne barn. Vi styrker vår familie på jorden ved å styrke vår familie på den andre siden av sløret.
President Russell M. Nelson sa en gang: “Tempelarbeid og slektshistorie kan velsigne personer bak sløret, men det kan også velsigne de levende i like stor grad. Det har en foredlende virkning på dem som deltar i det. De bidrar bokstavelig talt til å opphøye sine familier.”
Å gjøre slektshistorisk arbeid sammen har holdt familien min fokusert på Kristus. Barna mine har det så gøy med å ringe slektninger for å lære mer om livet deres, og da blir slektningene også begeistret! Vi har følt oss forenet og tilknyttet hele vår utvidede familie, levende og avdøde.
I Skriftene er det en historie om en fattig enke som bare klarer å gi to skjerver til tempelkisten, mens de velstående rundt henne gir all slags rikdom. Herren lærer sine disipler at enkens bidrag er verdt langt mer: “For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide” (Markus 12:44).
Det slektshistoriske arbeidet min familie gjør, er lite når man tenker på alle menneskene hvis arbeid ennå ikke er fullført. Men jeg vet at vår himmelske Fader vil anse vår innsats som av stor verdi når vi gjør alt vi kan for å styrke vår familie på begge sider av sløret.