Fra UV – ukentlig
Min åpenbaring om disippelskap i en familie som ikke er aktiv i Kirken
Å være en Jesu Kristi disippel handler mer om å elske andre enn å prøve å forandre dem.
I oppveksten var familiedynamikken min sammensatt. Da jeg dro på misjon, var min mor og jeg de eneste aktive medlemmene av Kirken.
Da misjonen min var over, følte jeg at det var mitt ansvar å hjelpe pappa og de to søstrene mine å finne sin tro igjen. Jeg trodde det ville være akkurat som å undervise de fremmede som hadde krysset min vei da jeg var misjonær.
Mer enn noensinne håpet jeg å hjelpe familien min å føle gleden jeg følte ved å etterleve evangeliet. Og mest av alt håpet jeg at vi endelig kunne bli beseglet som familie i tempelet, noe jeg hadde ønsket siden jeg var liten.
I stedet var relasjonene i familien min anstrengt. Stridigheter fylte hjemmet mitt da forventningene mine forble uoppfylt, og sammenligningene jeg gjorde med andre familier, ga næring til skyldfølelse. Jeg opplevde overveldende følelser av utilstrekkelighet, og både venner og familiemedlemmer var snare til å påpeke mine feil som hjemvendt misjonær.
Jeg kunne ikke se hvordan min trofaste tjeneste hjalp familien min i det hele tatt. Gjorde jeg noe galt?
Kristus-lignende kjærlighet
Etter å ha kjempet med dette spørsmålet en stund, fikk jeg en åpenbaring om disippelskap. Jeg innså at evangeliet handler om mye mer enn å få folk til å komme til kirken. Det handler om å styrke relasjoner og vise Kristus-lignende kjærlighet. Denne perspektivendringen betydde ikke at jeg hadde gitt opp – i stedet valgte jeg å fokusere på kjærlighet.
Søster Tamara W. Runia, førsterådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap, sa: “Selv om vår familie ikke er fullkommen, kan vi fullkommengjøre vår kjærlighet til andre til den blir en konstant, uforanderlig, uansett-hva-kjærlighet – den type kjærlighet som støtter forandring og åpner for vekst og tilbakekomst.”
Jeg visste at noe måtte forandres. Istedenfor å prøve å få familien til å etterleve evangeliet, fokuserte jeg på å vise kjærlighet og styrke mitt bånd til dem. Jeg bestemte meg for å være glad i dem, ikke på grunn av det de gjorde eller ikke gjorde, men fordi jeg ganske enkelt ønsket å vise nestekjærlighet til dem jeg elsker mest i denne verden.
Ubesvarte spørsmål
Selv med denne endringen i tankegangen, har jeg mange ubesvarte spørsmål om hvordan evigheten vil se ut for familien min. Jeg er en planlegger, og det føles skremmende å ikke vite hva fremtiden bringer.
Noe som har gitt meg trøst, er mitt vitnesbyrd om frelsesplanen. Selv om jeg ikke kan se fremtiden, kan Gud – som er fullkomment klok, kjærlig og barmhjertig – gjøre det. Selv om jeg fremdeles har spørsmål om nøyaktig hvordan ting vil ordne seg, vet jeg at ting vil ordne seg.
Eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum har kommet med følgende råd: “Vi kan prøve å vente med våre spørsmål om hvordan og når til senere, og fokusere på å utvikle tro på Jesus Kristus, at han både har kraft til å rette opp i alt og lengter etter å gjøre det.” Jeg kan ikke beskrive lettelsen som kommer av å gi all min usikkerhet og all mine sorger til Frelseren.
Jeg vet at “alt som er urettferdig i livet, kan rettes opp gjennom Jesu Kristi forsoning.” Jeg tror Guds plan er fullkommen, og fordi vi er hans barn, ønsker han at vi skal være lykkelige. Ingenting har gitt meg mer glede og trygghet enn å etterleve Jesu Kristi evangelium.
Og ingenting har latt meg å fylle mitt hjerte med mer ekte kjærlighet til familie og venner enn å følge ham.