Det gamle testamentes påskebudskap

Troende på nytestamentlig tid hadde i hovedsak den samme gammeltestamentlige teksten som vi har i dag. Ved hjelp av bilder, forbilder og skygger lærer den oss grunnleggende sannhet og leder oss til Frelseren. For eksempel, Jesajas profeti om den lidende tjener (se Jesaja 53) er for eksempel svært vanskelig å forklare som noe annet enn en profeti om Jesus. Da disippelen Filip møtte en mann fra Etiopia som leste fra denne teksten, spurte Filip:

“Skjønner du det du leser?

Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? …

Men det avsnittet i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner han ikke sin munn.”

Etiopieren spurte:

“Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen?

Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftstedet, forkynte han evangeliet om Jesus for ham.”(Apostlenes gjerninger 8:30–32, 34–35).

Abinadi leste den samme Jesaja-teksten for fiendtlige tilhørere som ikke kunne se Jesus i Det gamle testamente. Etter å ha lest det, konkluderte han: “Gud selv skal komme ned blant menneskenes barn og skal forløse sitt folk” (Mosiah 15:1).

Kristi budskap er virkelig ikke fraværende i Det gamle testamente. I denne store boken med hellig skrift er tro og omvendelse grunnleggende for Israels Guds person og karakter. Hans evne til å frelse er et av kjennetegnene på hans guddommelighet, og tro på hans evne til å befri sitt folk fra enhver fiende lærer oss tro på hans evne til å frelse fra de største fiender – synd og død. Jehovas langmodighet og villighet til å ta imot angrende syndere kjennetegner hans natur. Omvendelse var mulig fordi hans barmhjertighets arm alltid ble rakt ut til dem som forsaket sine synder og kom til ham. Oppriktige israelittiske tilbedere som ikke visste noe om Jesus Kristus, forsto derfor både tro og omvendelse, og så dem som grunnlaget for sitt forhold til en barmhjertig Gud – selv om de ikke kjente alle detaljene om sin frelse.

Israels tilbedelse i tempelet forkynte det kristne evangelium, fordi stedfortredende forsoning og påfølgende tilgivelse står helt sentralt i tempelofringene. Trofaste israelitter i oldtiden visste at de ikke kunne frelse seg selv fra synd, men måtte stole på Guds inngripen for å befri dem åndelig. Jesus, hans profeter i Mormons bok og forfatterne av Det nye testamente, åpenbarte at Kristus selv skulle være Guds offerlam, men de grunnleggende prinsippene var allerede gjort kjent i Moseloven. Og Israels Messias var Jehova selv, noe som ikke alltid er klart i Det gamle testamente, men forstått av Jesu tilhengere i Mormons bok og Det nye testamente. Hederlige mennesker som så frem til en frelsende Messias, så frem til Jesu komme, og mange gjenkjente ham da han kom.

Ved å undervise om Jehovas kjærlighet og barmhjertighet og bære vitnesbyrd om ham, vitnet alle profetene i Det gamle testamente om Kristus, slik Mormons bok sier at de gjorde (se Jakobs bok 4:4–5; 7:11). De som kunne se med troens øyne, så Jehova som midtpunktet for alle deres rettferdige ønsker og hengivenhet. De som ble undervist, slik som mannen fra Etiopia, eller hvis øyne ble åpnet, som disiplene på veien til Emmaus, ble da i stand til å oppfatte med rette at Jesus fra Nasaret var deres Messias og Guds plettfrie offer på deres vegne. En slik disippel, Døperen Johannes, profeterte dette da han sa: “Se der Guds Lam, som bærer bort verdens synd” (Johannes 1:29).