Vår kjære Frelsers seier

I mitt kall som apostel, har jeg reist mye og hatt det privilegium å møte barn, ungdom og voksne over store deler av verden. Det finnes øyeblikk med stor glede i livet, men én ting jeg har sett med mine egne øyne og følt i dypet av mitt hjerte, er at i tillegg til lykke og glede, rommer livet stunder med hjertesorg og lidelse.

Jeg vil aldri glemme å sitte sammen med fire små barn hvis foreldres liv hadde blitt brutalt avsluttet av en inntrenger i deres eget hjem mens barna sov, eller møtet med en kvinne som hadde blitt misbrukt som jente av en betrodd slektning, eller sitte ved sengen til en ung jente som hadde fått en hjerneskade etter å ha falt av en sykkel og snart ville dø, eller å lytte til hulkingen til en kvinne hvis mann hadde forrådt henne og hans tempelpakter på en forferdelig måte i mange år.

Jeg har følt smerten til et ektepar hvis voksne barn ikke lenger trodde på evangeliets sannheter, og søkte å svekke andres tro i familien. Jeg har snakket med fortvilte foreldre og venner av en ung mann med store muligheter foran seg som tok sitt eget liv. Jeg har følt den guddommelige sorgen til dem som har begått synd og virkelig ønsket å omvende seg, og ødeleggelsen til dem som ble berørt av synden.

Jeg har sett hjertesorgen ved psykiske lidelser både for den som lider, og for dem som lider i stillhet mens de ser på med liten evne til å hjelpe. Jeg har sett det enorme personlige tapet forårsaket av naturkatastrofer, oversvømmelser, stormer, brann og jordskjelv. Jeg har vært vitne til omveltningene i land som følge av politiske stormer, kriger og ødeleggelser, og den smerte som kommer når det uventede kastes over uskyldige som prøver å gjøre det som er rett.

Healing Hands [Helbredende hender] av Kolby Larsen, kopiering ikke tillatt

Frelseren hjelper oss

President James E. Faust (1920–2007), annenrådgiver i Det første presidentskap, sa følgende om Jesu Kristi forsoning: “Krenkede skulle gjøre hva de kan for å arbeide seg gjennom prøvelsene sine, og Frelseren vil ‘hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter’ [Alma 7:12]. Han vil hjelpe oss med å bære våre byrder. Noen sår er så smertefulle og dype at de ikke kan leges uten hjelp fra en høyere makt og håp om fullkommen rettferdighet og opprettelse i det neste liv … Han forstår vår smerte og vil gå med oss selv i de mørkeste stunder.”

Jeg føler meg stadig mer tiltrukket av Frelserens kjærlighet og de uendelige velsignelsene som loves oss gjennom Jesu Kristi forsoning. Han skjermet oss ikke mot livets vanskelige opplevelser som medfører umåtelig smerte, men han beskyttet oss mot evig lidelse og fremmedgjøring fra vår himmelske Fader og lot oss, gjennom sin altomfattende lidelse, få muligheten til fullkommen glede og evig lykke i Guds nærhet.

President Dallin H. Oaks minnet oss på: “Guds desidert sterkeste hjelpemiddel for jordelivet, var at han sørget for en Frelser, Jesus Kristus, som ville lide for å betale prisen og sørge for tilgivelse for omvendte synder. Denne barmhjertige og strålende forsoningen forklarer hvorfor tro på Herren Jesus Kristus er evangeliets første prinsipp. Hans forsoning ‘tilveiebringer de dødes oppstandelse’ (Alma 42:23) og den ‘sone[r] for verdens synder’ (Alma 34:8), visker ut alle synder vi har omvendt oss fra, og gir vår Frelser kraft til å hjelpe oss i våre jordiske skrøpeligheter.”

Detalj fra Prayer at Gethsemane [Bønnen i Getsemane], av Del Parson, kan kopieres kun til Kirkens bruk

Evighetens avgjørende begivenhet

Når jeg tenker på lidelsen jeg personlig har sett, som er så uendelig liten sammenlignet med alle dem som har eller noensinne vil vandre på jorden, kan jeg ikke med ord jeg kjenner, beskrive følelsene jeg har i hjertet for det som må ha skjedd i Frelserens hjerte og sinn og kropp og sjel i hans hellige øyeblikk med altomfattende lidelse for hele menneskehetens synder og smerte.

Den avgjørende begivenheten i all evighet begynte da Jesus gikk “til et sted som heter Getsemane” (Matteus 26:36) på Oljeberget utenfor Jerusalems murer. Han sa til sine disipler: “Min sjel er bedrøvet inntil døden” (Matteus 26:38).

I Getsemane sa han: “Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil” (Matteus 26:39). Han vendte tilbake til sine disipler, fant dem sovende, gikk bort igjen og ba for annen gang. “Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje!” … Og [han] ba for tredje gang med de samme ordene” (Matteus 26:42, 44).

Jesus drakk den bitre kalk og led mer enn vi kan fatte, både i hagen og på korset. Uten synd påtok han seg alle våre synder, slik at når vi kommer til ham og omvender oss, blir våre synder og byrder løftet fra oss (se 2 Korinter 5:21).

Jesu lidelse, død og sonoffer hadde lenge vært forventet. I en tale 700 år før Jesu fødsel, profeterte Jesaja at “Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham” (Jesaja 53:6). Jesus omtalte det å gi sitt liv som “en løsepenge” (Matteus 20:28; se også 1 Timoteus 2:6) “til syndenes forlatelse” (Matteus 26:28) for alle som ville tro på ham og omvende seg fra sine synder. Peter beskrev hvordan han “led for [våre] synder” (1 Peter 3:18), at gjennom hans sår blir vi leget (se 1 Peter 2:24). Han gjorde det ingen andre kunne gjøre for at vi skulle få vende tilbake til vår Faders nærhet. Han ble “knust for våre misgjerninger” (Jesaja 53:5).

Etter lidelsen i Getsemane fortsatte smerten – forræderiet fra en som vandret sammen med ham, latterliggjørelsen foran urettferdige herskere, smerten i kroppen da han ble pisket, tornekronen presset ned på hodet hans av de grusomme og ubarmhjertige soldatene (se Johannes 18:2–3, 12–14; Markus 15:15–20), og den tunge bjelken som ble lagt på hans sønderrevne rygg mens han beveget seg mot Golgata (se Johannes 19:16–17).

På korset kom den ekstreme smerten i Getsemane tilbake med en intensitet intet menneske kunne tåle. Jesus Kristus, Guds Sønn, bar alene på den guddommelige oppgaven fra sin Fader om å legge ned sitt liv. Soldatene og rådsherrene kunne ikke ta det fra ham (se Johannes 10:18). I ærbødighet og ydmykhet bøyde Jesus hodet og sa: “Det er fullbrakt!” (Johannes 19:30).

Det siste øyeblikket av hans jordiske liv var fullendt. Det finnes ikke ord for å beskrive omfanget av hans dyrebare gave. Det vil aldri bli krevd av en annen. Jesus led “én gang for alle” (Hebreerne 10:10).

Når hans guddommelige misjon var utført, ville han nå bli den første i hele menneskehetens historie til å oppstå fra graven til udødelighet (se 1 Korinter 15:21–23).

Til kvinnene ved graven sa englene:

“Hvorfor søker dere den levende blant de døde?

Han er ikke her, han er blitt reist opp” [Lukas 24:5–6].

Til sine apostler, sa han, “Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv!” [Lukas 24:39]. Senere “ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang” (1 Korinter 15:6). Øyenvitner så den oppstandne Frelseren. Han var ikke død. Han var i live.

Jesus Kristus brøt dødens evige trelldoms lenker og sjakler for alle som har levd eller vil leve på jorden (se 1 Korinter 15:22). Han beseiret vår altomfattende fiende; Dødens fiende ble for alltid beseiret.

President Russell M. Nelson (1924–2025) sa: “Jesus Kristus påtok seg deres synder, deres smerter, deres hjertesorg og deres skrøpeligheter. Dere trenger ikke å bære dem alene! Han vil tilgi dere når dere omvender dere. Han vil velsigne dere med det dere trenger. Han vil helbrede deres sårede sjel. Når dere setter dere i åk med ham, vil deres byrder føles lettere. Hvis dere vil inngå og holde pakter om å følge Jesus Kristus, vil dere oppdage at de smertefulle øyeblikkene i deres liv er midlertidige. Deres lidelser vil bli ‘oppslukt i gleden over Kristus’ [Alma 31:38]”.

Som en av hans ordinerte apostler, har jeg opplevd de åndelige og personlige øyeblikkene som har gitt meg et sikkert og klart vitnesbyrd om at han lever. I denne påsketiden, måtte disse ordene mildt dvele i vårt sinn og hjerte: “Må vi aldri, aldri glemme at ditt liv og blod du ga,” mens vi fryder oss over å synge: