Trofasthet og profeter – før og nå

Satan har naturligvis alltid forsøkt å svekke tilliten til profeter og apostler. Gjennom alle tider har de tross alt vært de viktigste vitner om Jesu Kristi navn til hele verden (se Lære og pakter 107:23).

I vår tid prøver motstanderen å hindre det president Russell M. Nelson kalte “det viktigste som foregår på jorden i dag”, Israels innsamling, som må finne sted før Jesu Kristi annet komme. Profetene og apostlene har nøklene til denne innsamlingen. Dermed vil de alltid møte motstand.

Enten det er i oldtiden eller i de siste dager, har Satan til og med funnet måter å forføre noen av Guds egne paktsbarn til å kjempe mot Lammets apostler, både før og nå (se 1 Nephi 11:34–36).

Her er fem prinsipper som kan hjelpe oss å unngå å gå i denne fellen.

Tro på Herren Jesus Kristus

Det første av disse prinsippene er også evangeliets første prinsipp: tro på Herren Jesus Kristus og hans forsoning.

Tro er retningsgivende. President Jeffrey R. Holland, fungerende president for De tolv apostlers quorum, forklarte at tro alltid peker mot fremtiden.

Etter hvert som vår tro på Kristus og tillit til Gud vokser, ser vi “fremover med troens øyne”. Deres løfter er oppfylt (se Alma 5:15; se også Mosiah 18:21; Alma 32:40). Under “Vær ett”-feiringen til markering av 40-årsdagen for åpenbaringen om prestedømmet i 1978, oppfordret president Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap, alle til å “se fremover i enhet i vår tro og stole på Herrens løfte [se 2 Nephi 26:33]”.

Dette fremadrettede fokuset beveger oss mot oppfyllelsen av president Nelsons løfte på det samme arrangementet om “fullkommen fred og harmoni” og dagen da han, som president Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap, sa: “Herren Jehova vil vende tilbake for å bo hos dem som har blitt hans folk og vil finne dem forent, av ett hjerte, forenet med ham og med vår himmelske Fader.”

Til sammenligning prøver Satan å forherde Guds barn til å bli sittende fast i et bakvendt fokus, og dvele ved tidligere omstendigheter, uttalelser eller læresetninger – til og med de som har blitt tydeliggjort av senere profeter og apostler. Som “våre brødres anklager … dag og natt” (Åpenbaringen 12:10), tilskynder han til evig kritikk av Guds profeter og apostler og deres læresetninger. Dette undergraver på finurlig vis troen på gjenstanden for deres vitnesbyrd, Jesus Kristus – hans ultimate djevelske mål.

Uttalelser om enhet, fred og harmoni fra vår tids apostler er tydelige på at selv om Satan er flink til å skape strid og uenighet, er tiden inne for alle Guds paktsbarn (se 1 Nephi 11:34–36) til å stå sammen når det gjelder å omfavne og handle ifølge de evige sannheter Gud åpenbarer gjennom sine profeter og apostler. Ved å gjøre det, kan vi bli et forenet, lykkelig, mektig, paktsfylt, trosfylt folk uten rasemessig, kjønnsmessig, etnisk eller annen disharmoni.

Profeter og apostlers læresetninger inspirerer til slik enhet og sikker tro på Jesus Kristus, som alltid vil drive oss fremover.

Da Moroni så vår tid, underviste han hvordan vi kan skjermes mot å bli kritiske til profeter og apostler: prinsippet om ikke å fordømme eller dømme.

“Fordøm meg ikke på grunn av min ufullkommenhet, heller ikke min far på grunn av hans ufullkommenhet, heller ikke dem som har skrevet før ham. Men takk heller Gud for at han har vist dere vår ufullkommenhet, så dere kan lære å bli visere enn vi har vært” (Mormon 9:31; uthevelse tilføyd).

Med andre ord fokuserer vi på og lærer av profetenes og apostlenes læresetninger og vitnesbyrd om Kristus og hans evangelium, og unngår å lete etter deres ufullkommenhet. Gjennom historien har Gud åpenbart noen av disse ufullkommenhetene til vårt gavn og for å hjelpe oss å lære å bli klokere. Jeg takker ham for at han har gjort det.

Likevel må vi være forsiktige. På generalkonferansen i april 2019 siterte president Eyring denne uttalelsen fra president George Q. Cannon (1827–1901), førsterådgiver i Det første presidentskap: “Gud har utvalgt sine tjenere. Han hevder retten til å fordømme dem, hvis de har behov for fordømmelse. Han har ikke gitt oss retten til individuelt å kritisere eller fordømme dem. Intet menneske, hvor sterk i troen han enn er, hvilket prestedømsembede han enn holder, kan tale ondt om Herrens salvede og finne feil ved Guds myndighet på jorden uten å nedkalle Hans mishag. Den hellige ånd vil trekke seg tilbake fra en slik mann, og han vil vandre inn i mørket. Når dette er tilfellet, ser du ikke hvor viktig det er at vi er forsiktige?”

Dere og jeg har Herrens velsignelse og mandat med hensyn til profetiske læresetninger og handlinger, herunder alt vi måtte finne vanskelig å forstå eller akseptere:

“Derfor skal dere, kirken, gi akt på alle de ord og befalinger som han skal gi dere etter hvert som han mottar dem og vandrer i all hellighet for meg,

for hans ord skal dere motta som om de kom fra min egen munn, i all tålmodighet og tro” (Lære og pakter 21:4–5 uthevelse tilføyd).

Med andre ord hverken fordømmer eller dømmer vi (se Matteus 7:1–2). Når jeg har gått fremover med tro på Jesus Kristus og takknemlighet for den velsignelsen profeter og apostler er, har jeg blitt rikelig velsignet (se Lære og pakter 21:6).

Et annet viktig prinsipp er å unngå å overskride vår myndighet eller påta oss roller vi ikke har. Disse tankene bedrar oss til å tenke for høyt om våre egne meninger, noe som naturlig oppstår når vi tenker for lavt om profeter og apostlers læresetninger. Å fordømme profeter og apostler, inkludert de fra fortiden, overgår åpenbart vår autoritet, ettersom Herren forbeholder seg denne evnen til seg selv. Jeg er helt sikker på at vår allvitende, kjærlige og barmhjertige Frelser har tatt opp eller vil ta opp og ivrig tilgi eventuelle feil eller ufullkommenheter fra fortiden, slik vi håper han vil gjøre for oss i dag.

Et annet eksempel på overskridelse av vår myndighet er å driste oss til å lede profeter og apostler med hensyn til hva Kirken skulle gjøre eller hvordan den skulle styres. Det er Herrens oppgave, ikke vår (se Lære og pakter 28:2–7). Uansett hvor velmenende vi måtte være, kommer fordømmelse og antagelse om å styre både profeter og apostler av stolthet og fører til bedrag og manglende evne til å følge profetisk myndighet.

Fra 1820 og til i dag har Herren stadig veiledet sine profeter, seere og åpenbarere i åpenbaringsprosessen som han leder sin kirke ved.

President Nelson underviste:

“Når vi møtes som et råd av Det første presidentskap og De tolvs quorum, blir våre møterom til åpenbaringsrom. Ånden er merkbart til stede … Selv om våre første perspektiver kan være forskjellige, er kjærligheten vi har til hverandre konstant. Vårt fellesskap hjelper oss å skjelne Herrens vilje for sin Kirke.

På våre møter er det aldri flertallet som råder! Bønnfylt lytter vi til hverandre og snakker med hverandre til vi blir forenet.”

Eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum har sagt: “Målet er ikke bare enighet blant rådsmedlemmene, men åpenbaring fra Gud. Det er en prosess som involverer både fornuft og tro for å motta Herrens sinn og vilje.”

Dette gjengitte, finstemte sikkerhetsprinsippet øker tilliten til vår tids lederes evne til alltid å lede Kirken i henhold til Herrens vilje.

Jesus Kristus er naturligvis sin kirkes overhode, og han veileder sine profeter. Det vi kan oppfatte som ufullkommenheter i deres ord eller handlinger, kan faktisk gjenspeile ufullkommenhet i vår oppfatning eller jordiske forståelse. Når vi husker at Herrens veier er høyere enn våre veier, og at hans tanker er høyere enn våre tanker (se Jesaja 55:8–9), gjør dette det mulig for oss å unngå å dømme profeter, også de fra fortiden. Denne ydmyke holdningen gjør oss i stand til å gi akt på levende profeters ord “i all tålmodighet og tro” (Lære og pakter 21:5; se også 1:28).

Det hjelper oss også å motta økt åpenbaring, håp og tro på Kristus i en stadig vanskeligere verden. Jakob underviste: “Derfor gransker vi profetene, og vi har mange åpenbaringer og profetiens ånd. Og når vi har alle disse vitnesbyrd, får vi et håp, og vår tro blir urokkelig” (Jakobs bok 4:6). Hvis vi er ydmyke, kan disse hellige opplevelsene ta fra oss ethvert ønske om å være kritiske mot profeter og apostler, også de som tilhører fortiden (se Lære og pakter 88:124; 136:23). Ydmykhet hjelper oss å “granske profetene” for å finne sannheter som øker vår glede og fred, og ikke søke etter ufullkommenheter.

I denne ånd bærer jeg mitt sikre og kjærlige vitnesbyrd om at profetene fra Joseph Smith og fremover var Guds profeter i en ubrutt suksesjonslinje til og med president Russell M. Nelson. Det har vært en stor velsignelse for meg å “granske profetene” og komme nærmere Gud gjennom læresetningene fra hver av dem.

Jeg bærer vitnesbyrd om at de som ble kalt til det hellige apostelembede under ledelse av disse profetene, var og er spesielle vitner om Jesu Kristi navn i hele verden. For et privilegium det er å se og gå fremover til Jesus Kristus gjennom disse vitnenes læresetninger.