“Ikke tapt for Frelseren”, Liahona, mars 2026.
Sagt av siste dagers hellige
Ikke tapt for Frelseren
Jeg er takknemlig for en trøstende velsignelse som kom av å gå i tempelet.
Illustrasjon: Allen Garns, med tillatelse til å skildre Del Parsons maleri The Lost Lamb [Det bortkomne lammet]
Et familiemedlem og hennes mann bestemte seg nylig for å forlate Kirken, sammen med sine små barn. Nyheten var hjerteskjærende for familien vår. I løpet av de neste ukene prøvde vi å finne vår nye normal.
Dagene etter beskjeden var fylt med kvaler, tårer og inderlige bønner til vår himmelske Fader. Et av de umiddelbare svarene på mine bønner var at jeg trengte å tilbe i tempelet hver uke. Som student, arbeidende hustru og mor syntes jeg dette svaret var skremmende, men jeg bestemte meg for å være så lydig som mulig mot tilskyndelsen.
En kveld etter et spesielt vanskelig skift på jobben, følte jeg sterkt at jeg måtte dra til tempelet om kvelden. Jeg ba sønnen min om å bli med meg for å gjøre innledende arbeid.
Da vi kom til tempelet, gikk vi hver vår vei. Mens jeg gjorde stedfortredende arbeid for flere søstre og lyttet til deres lovede velsignelser, ble jeg overveldet av følelser. Jeg kunne ikke få våre villfarne familiemedlemmer ut av tankene.
Da jeg var ferdig, kledde jeg på meg, gikk til venterommet og satte meg. Men snart følte jeg at jeg måtte bytte plass så jeg kunne se sønnen min da han kom ut av herregarderoben.
Jeg flyttet meg, men følte meg urolig på alle stedene jeg satt – helt til jeg til slutt satt på en sofa som vendte mot veggen nær tempelinngangen. Jeg hadde nettopp tatt opp Skriftene for å prøve å berolige mitt urolige hjerte, da jeg kikket opp mot veggen.
Der så jeg et stort maleri av Frelseren som holder et lite lam i armene sine. Ånden minnet meg plutselig på at selv om mine kjære familiemedlemmer føltes tapt for meg, var de ikke tapt for vår Frelser.
“Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?
Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg.”(Lukas 15:4–5).
Vi fortsetter å vise kjærlighet og be for dem som har vandret bort fra stien. Men når tristheten skyller over meg, minnes jeg denne opplevelsen, og håper at de som har gått seg bort, en dag vil finne veien tilbake med hjelp fra en kjærlig Frelser.