Var misjonskallet mitt en feiltagelse?

Etter to år i aktuar- og finansmatematikkstudiene, fikk jeg en sterk tilskyndelse om å reise på misjon. Jeg valgte å reise, selv om jeg risikerte å gå glipp av noen studiepoeng som måtte tas fortløpende.

Kort tid senere, da jeg leste misjonskallet mitt til Utah Salt Lake City Central misjon, føltes øyeblikket uvirkelig. Jeg kjente ingen som hadde tjent i Salt Lake City. Jeg trodde at jeg kanskje hadde åpnet feil misjonskall. Da jeg kom til Salt Lake City, følte jeg at alt jeg kjente til, var blitt tatt fra meg. Jeg befant meg på sykkel i snøen uten noen anelse om hvordan jeg skulle være misjonær. Kulturen og klimaet var helt annerledes i Salt Lake City, og byen føltes så langt unna Sør-Afrika som jeg kunne komme.

I mitt første område besøkte min ledsager og jeg et medlem som het Chris Ruppel for å spise middag. Han spurte om noen av oss kunne musikk. Min ledsager nevnte at jeg spilte piano og sang, så jeg sang en sang for familien. Da skjedde det noe spesielt. Bror Ruppel så på meg og sa: “Eldste Vizzini, hvis du fortsetter å synge slik, kommer du til å lykkes som misjonær.” Jeg syntes det var pent sagt av ham, men tenkte ikke så mye over det.

Noen måneder senere hjalp jeg til, sammen med bror Ruppel, med å organisere en musikalsk misjonærtemakveld. I alle områder jeg tjente i etter dette, brukte vi den samme temakveld-strukturen. Mange deltok sammen med oss, fra medlemmer av staven til kjente lokale musikere og medlemmer av andre trossamfunn. Vi underviste folk om Frelseren gjennom musikk, folk som ellers ikke ville ha ønsket å sitte gjennom en leksjon. Jeg lærte at musikk kunne berøre både fattige og rike, utdannede og uutdannede.

Misjonen min lærte meg at jeg kan gjøre vanskelige ting. Mens jeg virket i et område så langt borte og så forskjellig fra mitt hjem, lærte jeg at alle er et Guds barn. Jeg har sett mirakler i menneskers liv på den andre siden av jordkloden i Utah, og jeg har sett dem her i Sør-Afrika. Jeg vet at om vi bare har tro, kan mirakler skje hver enkelt av oss (se Mormon 9:15–21).