Guds gjerninger ble tilkjennegitt

Jeg hadde en time hos en nevrolog noen dager senere, men den januarmorgenen følte min eldre søster Kylie seg tilskyndet til at familien min skulle ta meg med til akuttmottaket på et sykehus i nærheten. Legene bestilte raskt en computertomografi-skanning (CT) og den første av flere spinalpusjoner for å redusere cerebrospinalvæsketrykket. Dagen etter tok de to MR (magnetisk resonanstomografi). Så ble jeg undersøkt av en øyelege.

“Hvor mange fingre ser du?” spurte han og holdt opp flere fingre rett foran ansiktet mitt. Jeg kunne ikke se noe som helst.

Etter undersøkelsen konkluderte han med at jeg hadde symptomer på både pseudotumor cerebri og synsnervebetennelse. Ingen av tilstandene i seg selv syntes å være fullt ut ansvarlig. Han forklarte at med det alvorlige synstapet kunne det ta over et år å bli frisk, og at synet kanskje ikke ville komme helt tilbake. Han anbefalte høy dose intravenøse steroider og andre medikamenter.

Da han hadde gått, begynte jeg å gråte. Mor forsikret meg: “Hvis du ikke kan holde fast ved din tro akkurat nå, kan du stole på vår.”

På min tredje dag på sykehuset rekvirerte nevrologen min en MRV (magnetisk resonansvenografi) av ryggraden og hjernen, på jakt etter en svulst eller blokkering. Klokken 04:00, to dager etter at jeg våknet blind, begynte jeg på en fem timer lang MRV. Som forberedelse planla familien å be og faste for meg den morgenen. Min far, som sov ved siden av meg på en benk på sykehusrommet mitt hver natt, ga meg enda en velsignelse – den andre av mange velsignelser jeg mottok.

Da en sykehustekniker spurte om jeg ville lytte til musikk under testen, ba jeg om sanger fra favorittsangeren min. Teknikeren plasserte et par hodetelefoner av gummi i ørene mine og festet hodet mitt med et ansiktsnett for å holde meg på plass. I prosessen dultet han hodetelefonene nesten ut av ørene mine. Jeg kunne knapt høre noe musikk da MRV-en begynte.

Jo lenger undersøkelsen pågikk, desto varmere følte jeg meg inne i den rørformede avbildningsmaskinen. Etter noe som virket som en evighet, fikk jeg beskjed om at det gikk bra, og at jeg måtte fortsette litt til. Men jeg følte meg redd og urolig på grunn av varmen, de høye lydene og beltesystemet som holdt meg i ro.

I stille bønn ropte jeg ut: “Himmelske Fader, vær så snill å trøste meg. Jeg er så ensom. Jeg trenger din hjelp. Jeg trenger familien min.”

I samme øyeblikk hørtes en dempet pianoakkord i ørene mine. Det var fra en av favorittsangene mine – en som lillesøsteren min, Morgan, spiller på piano. Jeg hadde ikke forventet å høre det fra de løse øretelefonene over maskinstøyen. Det virket som om Morgan var sammen med meg, og at jeg ikke var alene. Støyen forsvant. Varmen forsvant. Klaustrofobien forsvant.

Jeg følte meg ute av kroppen, som om jeg fløt på et hav i verdensrommet. Jeg følte meg omgitt av Guds kjærlighet og min families kjærlighet. Med ett var jeg rolig. Klokken var 07.30, tidspunktet da familien begynte å faste for meg. Resten av den fem timer lange MRV-en passerte på en blunk, og så hørte jeg: “Du er ferdig.”

Kjærligheten jeg følte etter denne opplevelsen, fikk meg til å gråte og lettet på trettheten jeg følte under resten av sykehusoppholdet. Jeg visste ikke om jeg ville få synet tilbake, men jeg visste at Gud var der og hadde hørt min bønn. Etter fire dager på sykehuset ble jeg utskrevet.

Hver dag de neste to ukene dro jeg tilbake til sykehuset for å få medisiner, og hver dag så jeg etter forandringer i synet – mørkegrå som falmet til lysere grått, silhuetter som dukket opp rundt fingrene foran ansiktet mitt, en oransje uskarphet på TV-en som ble til en blomst. Hver eneste lille forbedring var en seier.

To uker etter at jeg ble utskrevet, viste en prøve at synet mitt hadde gått fra null til nesten perfekt på begge øyne.

“Bronwyn, hva har skjedd?” spurte øyelegen min.

“Vel, vi har bedt, og jeg har mottatt velsignelser,” svarte jeg.

“Dette er mirakuløst!” sa han. “Jeg har aldri sett noe lignende. Vi skulle ikke se resultater i nærheten av dette på minst seks måneder.”

Senere fortalte han meg at pasienter som har nullsyn, sjelden gjenvinner normalt syn. I løpet av noen uker hadde jeg gått fra et av hans verste tilfeller til hans beste tilfelle.

På slutten av 2022 valgte lederne i min fars menighet et menighetstema for 2023. Den var inspirert av læresetninger fra president Russell M. Nelson, som tidligere det året hadde sagt: “Søk og forvent mirakler.”

Den gangen trodde far at temaet ville hjelpe medlemmer i menigheten som hadde det vanskelig. Han hadde ingen anelse om at det skulle bli så personlig for familien vår.

“Følg Kristi lys”, lød temaet. “Forvent mirakler! Forvent glede!”

Nå to år senere er synet bedre enn det var før jeg mistet det. Jeg takker vår himmelske Fader hver dag for mitt mirakel og for min families urokkelige tro. Gjennom denne prøvelsen tilkjennega Guds verk seg. Jeg fikk et sterkere vitnesbyrd, en dypere forståelse for livet og større kjærlighet til ham og til familie og venner.

I dag gjør jeg alt jeg kan, også som kunstner, for å gjøre mest mulig ut av velsignelsene, gavene og gleden Gud har gitt meg – til ære for ham og til velsignelse for andre.