Velsignelsene i 1836 og vanskelighetene i 1837

I januar 1836, da tempelet nærmet seg fullførelse, begynte de hellige å oppleve de åndelige velsignelsene ved et tempel i sin midte. De hadde blitt lovet at i Kirtland tempel ville de bli begavet med kraft (se Lære og pakter 38:32, 38). Dette løftet gjentok det Frelseren fortalte sine apostler i Jerusalem i Det nye testamente. Etter sin oppstandelse sa han til dem at de ikke skulle dra for å forkynne før de hadde blitt begavet med “kraft fra det høye” (Lukas 24:49). Så, på pinsefestens dag, mottok hans apostler denne kraften da Ånden kom over dem som “et veldig stormvær farer fram … Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger” (Apostlenes gjerninger 2:2, 4).

I januar 1836 møtte Joseph Smith andre ledere i Kirken for å be, velsigne hverandre og ta hånd om kirkelige anliggender. Etter at de velsignet profeten Joseph, så han et syn om Det celestiale rike. Han så vår himmelske Fader og Jesus Kristus, Adam og Abraham, sine egne foreldre (som fortsatt levde) og sin eldre bror Alvin, som hadde dødd uten å være døpt. Joseph lærte at “alle som er døde uten kunnskap om dette evangelium og som ville ha godtatt det hvis de hadde fått anledning til å bli på jorden, skal bli arvinger til Guds celestiale rike” (Lære og pakter 137:7).

To måneder senere, 27. mars 1836, samlet de hellige seg i Kirtland tempel til innvielsen. De lyttet til Josephs innvielsesbønn, der han ba vår himmelske Fader om å godta Kirtland tempel som et sted der Frelseren ville “kunne … åpenbare seg for sitt folk” (Lære og pakter 109:5). Sammentrengt i dette hellige rommet sang de hellige “Guds ånd som en ild”. De ropte i kor: “Hosianna! Hosianna! Hosianna, hosianna, for Gud og hans Sønn!”

De opplevde åndelige velsignelser ved innvielsen og i påfølgende uke. De fastet, ba, tok del i nadverden, vasket hverandres føtter og opplevde syner. De følte seg bemyndiget til å gå ut og forkynne evangeliet. De hadde blitt begavet med kraft fra det høye.

Men de åndelige tilkjennegivelsene var ikke over. 3. april 1836 viste Frelseren seg for to av sine tjenere. “Sløret ble tatt bort fra våre sinn, og vår forstands øyne ble åpnet,” sa Joseph Smith og Oliver Cowdery. “Vi så Herren stående på forhøyningens brystvern, foran oss … og sa: Jeg er den første og den siste, jeg er han som lever, jeg er han som ble slått ihjel, jeg er deres talsmann hos Faderen” (Lære og pakter 110:1–4).

Etter Frelserens besøk viste Moses, Elias og Elijah seg hver for seg for Joseph og Oliver og overdro nøkler til dem som ville gjøre dem i stand til å forkynne Jesu Kristi evangelium og samle Israel, velsigne jorden med Abrahams pakt og besegle familier (se vers 11–16).

Men Kirtland-historien slutter ikke med disse storartede tilkjennegivelsene. Et år etter tempelets innvielse var lokalsamfunnet i ferd med å gå i oppløsning. En internasjonal økonomisk krise førte til storstilt arbeidsledighet i USA. Banker gikk konkurs over hele landet, blant disse en liten bank som ble opprettet av Kirkens ledere i Kirtland for å stimulere til utvikling av lokalsamfunnet. Joseph Smith og andre ledere i Kirken forsøkte fortvilet å redde lokalsamfunnets økonomi. Men den globale økonomiske krisens flodbølge ble for stor. Folk begynte å miste jobb og hjem. Mange begynte å knurre mot Gud og Kirken. Hvorfor hadde Herren tillatt sitt folk å mislykkes økonomisk? Noen begynte å hviske og deretter proklamere at Joseph var en fallen profet.

På et møte i Kirtland tempel sommeren 1837 talte Joseph Smith senior, Kirkens patriark, i sin sønns fravær. Mens han talte, prøvde en dissenter å trekke ham ned fra talerstolen. Da William Smith forsvarte sin far, truet en medapostel med å drepe William med et sverd. Andre menn med kniver og pistoler omringet William. Tempelet, som et år tidligere hadde vært et hellig og åndelig sted, var nå et sted preget av vold, splid og kaos.

Da Joseph Smith kom tilbake til Kirtland, oppholdt de fleste av Kirkens medlemmer ham som profeten, men tre apostler ble tatt ut av De tolvs quorum. Økonomiske problemer hadde blitt til åndelige problemer. Etter at noen måneder var gått, ba Herren Joseph om å forlate Kirtland for sin families sikkerhet og av hensyn til sitt eget liv.

Øyenvitneskildringer vitner om vanskelighetene på den tiden. Vilate Kimball, apostelen Heber C. Kimballs hustru, sendte et brev til sin ektemann, som da virket som en av de første misjonærene i England. “Jeg er ikke i tvil om at det vil gi deg smerte i hjertet,” skrev hun til Heber og fortalte ham om dissenterne. “De hevder å tro på Mormons bok og Lære og pakter, men fornekter dem med sine gjerninger.”

Vilate visste at Joseph ikke var fullkommen. Han hadde begått feiltrinn under den økonomiske krisen i Kirtland. Og hun fortsatte å ha kjærlighet til mange blant de frafalne. Men hun så en dypere lærdom i hendelsene i 1837: “Herren sier: Den som ikke kan utholde refselse, men fornekter meg, kan ikke helliggjøres.”

I det samme brevet tilføyde Marinda Hyde en til sin ektemann, Orson, som også var apostel i England. Marindas eldre bror var en av apostlene som hadde forlatt Kirken. “Slike tider som vi har nå i Kirtland har dere aldri vært vitne til, for det synes som om all tillit til hverandre er borte,” skrev hun.

Hvorfor minnes tragedien i 1837 og ikke bare triumfen i 1836? For de to kan selvfølgelig aldri skilles fra hverandre. Slik er det også i vårt eget liv. Gud gir hver av oss perioder med åndelige velsignelser, tider da han taler til vår sjel og leder oss ved hånden på paktens sti. Han gir oss perioder med stabilitet, tider da vi har nok og til overs, tider da vår familie er sunn og lykkelig, tider da våre venner er i nærheten og kommuniserer med oss. Alle gjennomlever vi tider som er som 1836.

Men Gud har aldri lovet at vi bare skulle oppleve 1836. For hver og en av oss kommer 1837. Det kommer med økonomisk ustabilitet, når vi bekymrer oss for hvor pengene skal komme fra. Det kommer med personlig ustabilitet, når vår familie lider av plutselige sykdommer, kroniske sykdommer, depresjon eller angst. Det kommer med sosial ustabilitet, når vennene våre driver bort eller svikter oss.

Hvis vi ikke husker våre egne 1836-erfaringer – de gangene da vi har følt Herrens hender i vårt liv – kan 1837 føre til åndelig ustabilitet. Det kan friste oss til å si: “Dette er det ikke verdt.” Det kan friste oss til å si: “Gud elsker meg ikke.” Det kan friste oss til å si: “Joseph Smith var ikke en profet” eller “President Nelson er ikke en Guds profet.” Det kan friste oss til å si: “Paktens sti er ikke noe for meg.”

Men hvis vi gjør det åndelige arbeidet med å huske og åndelig dvele i 1836, selv når vi opplever prøvelsene i 1837, kan vi like fullt være grunnfestet i vår tro på Jesus Kristus, vi kan fortsatt vite at Gud elsker oss, og vi kan fortsatt vite at evangeliets gjengivelse og gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke er virkelig, og at Herren leder sin kirke gjennom sine utvalgte tjenere.