Fra UV – ukentlig
Hvem er jeg om jeg ikke lenger kan holde på med det jeg liker?
Da jeg mistet det jeg trodde definerte meg, lærte jeg at identiteten som et Guds barn er den som betyr mest.
Fotografiet er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren
Volleyball har alltid vært en stor del av livet mitt. Jeg spiste, sov og pustet volleyball! Etter at jeg fullførte videregående skole, fikk jeg stipend for å spille for et universitet.
Men før skoleåret begynte, forklarte legen at det var risikabelt for meg å spille på grunn av Marfans syndrom, en tilstand som påvirker hjerteklaffen. Universitetet diskvalifiserte meg fra å spille på medisinsk grunnlag. Jeg kunne beholde stipendet, men jeg fikk ikke konkurrere.
Jeg var helt knust. Jeg prøvde fremdeles å holde meg nær Herren, men hjertet mitt verket. Jeg hadde alltid sett på meg selv som en volleyballspiller. Hvem var jeg uten det?
Handle på en tilskyndelse
En dag etter trening gikk en lagkamerat og jeg forbi en liten butikk med “stilling ledig”-skilt. Jeg hadde ikke vært på utkikk etter en jobb, men nå som jeg hadde mer fritid, tenkte jeg at dette kunne være en morsom distraksjon, og jeg ble ansatt samme dag.
Jobben ga meg litt glede og mening, men siden jeg fortsatt reiste med volleyballaget gjennom hele sesongen, strevde jeg med følelsen av at jeg var så nær og likevel så langt unna volleyballdrømmene mine.
En kveld knelte jeg og ba: “Himmelske Fader, jeg vet ikke om jeg klarer dette lenger.” Mens jeg satt i stillhet, følte jeg meg tilskyndet til å lese min patriarkalske velsignelse. Én tanke dukket stadig opp i hodet mitt: “Reis på misjon.”
Jeg prøvde å skyve tanken fra meg. Jeg hadde aldri hatt lyst til å reise. Men tilskyndelsen vedvarte.
Da jeg fortalte foreldrene mine at jeg vurderte å reise på misjon, sa pappa rett ut: “Hvorfor det? Du har gratis utdannelse. Vil de sette stipendet ditt på vent?”
“Nei”, svarte jeg.
“Hvem skal betale misjonen din?”
Så gikk det opp for meg. Den “morsomme lille jobben” jeg fikk var ikke tilfeldig, den var en mild barmhjertighet som skulle hjelpe meg med å betale for misjonen.
Jeg sa til pappa at jeg skulle dekke kostnadene og vitnet for ham om at lydighet fører til velsignelser. Jeg fikk snart et kall til å tjene i Australia. Sorgen jeg hadde følt så dypt, ble erstattet med fred og glede. Jeg visste at jeg var der Herren ønsket at jeg skulle være.
Jeg oppdaget min guddommelige identitet
På misjon lærte jeg at jeg er så mye mer enn bare en volleyballspiller.
Som President Russell M. Nelson (1924–2025) underviste:
“Hvis en merkelapp erstatter dine viktigste identifikatorer, kan resultatet være åndelig skadelig …
Ingen identifikator skulle fortrenge, erstatte eller få høyere prioritet enn disse tre varige betegnelsene: ‘Guds barn’, ‘paktens barn’ og ‘Jesu Kristi disippel’.”
Når ting forandrer seg – og det kommer de til å gjøre – vil min identitet som barn av himmelske foreldre og en Jesu Kristi disippel være konstant.
Etter misjonen vendte jeg tilbake til skolen. Før jeg reiste på misjon, hadde hjerteklaffen blitt farlig utvidet, så jeg vurderte å ikke spille volleyball igjen. Men jeg ba om veiledning og leste min patriarkalske velsignelse, noe som ga meg en stille forsikring.
Søk og forvent mirakler
Da jeg kom hjem, var jeg på generalkonferansen. Søster Kristin M. Yee, annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, fortalte en historie om et maleri hun hadde laget av Frelseren. Ved et uhell påførte hun lakk for tidlig og klinte til arbeidet hun hadde lagt sjelen sin i. Hun ba og arbeidet hele natten for å få orden på det.
“Jeg husker at jeg så på maleriet om morgenen – det så bedre ut enn det gjorde før … Det jeg mente var et feiltrinn uten en løsning, var en anledning til at hans barmhjertige hånd kunne bli åpenbart. Han var ikke ferdig med maleriet, og Han var ikke ferdig med meg.”
Jeg følte Ånden hviske at Herren heller ikke var ferdig med meg. Han brydde seg om ønsket mitt om å spille volleyball igjen.
Jeg bestemte meg for å gå til en kardiolog. Etter å ha vurdert de siste skanningene mine, så han lamslått ut.
“Hva har du gjort de siste 18 månedene?” spurte han.
“Jeg har vært på misjon”, sa jeg forvirret.
“Vel, hjerteklaffen din var 4,6 cm før. Nå er den 3,94 cm. Det er uhørt. Den … krympet.”
En annen spesialist bekreftet det: Hjertet mitt hadde blitt bedre. Jeg var ikke bare stabil, men jeg fikk lov til å spille volleyball igjen.
Kort tid senere tilbød et annet universitet meg en plass på laget deres – med stipend. Jeg vet at dette ikke var tilfeldigheter, men et mirakel.
President Nelson sa: “Søk og forvent mirakler.” Jeg har lært at når vi forblir lydige og husker vår guddommelige identitet, foredler Herren innsatsen vår. Han veileder oss, helbreder oss og kan åpne dører vi trodde var lukket for alltid.