Kan en fullkommen Frelser forstå hvordan det er å streve?

Jeg trodde jeg var på toppen av min misjon – jeg lærte opp en ny misjonær, forberedte en dåp og fikk taket på hele misjonærgreia. Jeg følte meg så glad.

Men jeg gjenkjente ikke stresset og angsten som bygget seg opp inni meg.

Jeg la meg til å sove en natt da jeg begynte å få det andre panikkanfallet jeg noensinne hadde hatt i hele mitt liv – det første hadde funnet sted ni år tidligere. Ni år!

Hvorfor våknet det plutselig opp nå, etter bare en liten periode med angst som barn?

Jeg prøvde hardnakket å fortsette min misjon som normalt, idet jeg trodde jeg kunne løse mine egne problemer.

Mens jeg kjempet med min psykiske helse, var det noen som fortalte meg om innsikt de fikk mens de leste om Frelserens opplevelse i Getsemane.

Jesus sa: “Min sjel er bedrøvet inntil døden.” Og så ba Frelseren: “Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil” (Matteus 26:38–39).

Har du noen gang følt deg tynget av din egen sorg? Har du noen gang spurt Gud: “Finnes det en annen måte?”

I fullkommen villighet, fullkommen lydighet og fullkommen kjærlighet, aksepterte vår Forløser Faderens vilje. Han var fullkommen fordi han var syndfri, men han følte likevel smerte, sorg og ensomhet.

Han steg tross alt ned under alle ting – så han kunne løfte oss opp.

President Jeffrey R. Holland, da fungerende president for De tolv apostlers quorum, underviste: “Jesus var ‘en smertens mann’ [Jesaja 53:3], lyder det i Skriftene. Han opplevde sorg, utmattelse, skuffelse og uutholdelig ensomhet. I disse, og til alle tider, svikter aldri Jesu kjærlighet, og det gjør heller ikke hans Faders.”

Å vite at Kristus opplevde vanskelige ting minner meg på at han forstår hjertesorg, depresjon, utmattelse, skuffelse, angst og ensomhet mer enn noen annen.

Det var han som gråt da Lasarus døde (se Johannes 11:33–36). Og det var han som spurte da han døde på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Markus 15:34).

Men Jesus Kristus kjenner også glede, kjærlighet, medfølelse, barmhjertighet og fred mer enn noen annen. Fordi han er fullkommen. Derfor vet han nøyaktig hvordan vi føler oss.

President Holland vitnet: “En stor trøst denne påsken er at fordi Jesus gikk den lange, ensomme veien helt alene, behøver ikke vi gjøre det. Hans ensomme reise har gitt oss godt selskap på vår lille versjon av den veien – vår himmelske Faders barmhjertige omsorg, den sikre veiledning fra denne elskede Sønn, Den hellige ånds fullkomne gave.”

Da jeg innså at Jesus Kristus fullkomment forsto hva jeg følte mens jeg strevde med angst, lot jeg ham til slutt hjelpe meg å bære byrdene mine.

Angsten forsvant ikke plutselig. Jeg hadde fortsatt vanskelige dager. Men å være nær Kristus, ga meg likevel varig glede, fordi jeg visste at han var der sammen med meg og sa: “Jeg vet det. Jeg vet nøyaktig hvordan det føles.”

Under denne opplevelsen ble Kristus min nærmeste fortrolige.

Jeg tror at vi noen ganger er tilbøyelige til å tenke at Kristi fullkommenhet betyr at han er langt borte og uoppnåelig, at hans store handlinger og mirakuløse liv får ham til å virke så langt borte fra oss vanlige, ufullkomne og stolte vesener. Men han er aldri nærmere oss enn når vi står overfor våre tøffeste kamper, våre verste sorger og våre mest opprivende kamper.

Denne påsken kan vi huske at Jesus Kristus vet nøyaktig hvordan det er å streve fordi han var fullkommen – den eneste personen som kunne føle vår smerte og bære våre byrder.

Så når du strever, vend deg til ham. Han forstår fullkomment.