Tollef Johan Israelsen fra Kasfjord

Da jeg var ung tenåring fikk pappa et brev fra en amerikansk slektning. Han fortalte om hvordan våre felles slektninger hadde blitt kjent med Kirken i Nord-Norge og at de hadde emigrert til USA. Brevet og informasjon om hvem disse slektningene var ble borte og jeg har i mange år prøvd å finne dem igjen. Min familie er fra Nord-Norge, stort sett Harstad/Narvik og Vesterålen, og etter en samtale med Rolf Isaksen angående emigrasjon fra Nord-Norge, fikk jeg en melding om jeg kjente til Andrew Martin Israelsen som emigrerte fra Kasfjord. Ivrig sjekket jeg slektskap med Andrew da oldefar sin familie kom fra Kasfjord/Trondenes område. Litt sjokkert så jeg at - jo, vi er i slekt. Det viste seg at jeg ikke bare er i slekt med Andrew, men han er sønn til slektningen jeg har prøvd å finne i mange år - Tollef Johan Israelsen. Dette er noe av historien til Tollef/Tellef Johan, hans kone Maren Dorthea og deres fire eldste barn som emigrerte fra den vakre bygda Kasfjord utenfor Harstad.

Det var stor religiøs oppvåkning i Nord-Norge i tiden før familien Israelsen emigrerte. Mange brøt med den norske kirke og gikk på andre møter. Slik ble mine slektninger også kjent med Kirken. Tollef var en religiøs mann og var godt utdannet i både religion, historie og geografi. Etter å ha lest i Bibelen stilte han spørsmål om hvorfor de ikke hadde apostler og profeter. Spørsmålene til Tollef ble ikke godt mottatt av religiøse ledere og mange ellers i samfunnet. I en drøm så Tollef at han ville få svar på dette senere. Fire år etter kom det misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av SDH til regionen og Tollef fikk svar på sine spørsmål. Misjonæren leste fra Bibelen, de samme skriftsteder Tollef hadde lest om apostler og profeter og misjonæren fortalte de fremmøtte at Jesu Kristi Kirke av SDH var etablert på jorden med apostler og profeter. Tollef Johan og Maren Dorthea Israelsen sluttet seg til kirken sammen med andre slektninger av meg som noen av de første i regionen, også de første over polarsirkelen. Mine slektninger Peder Andreas Hartvigsen og broren Niels Jacob Hartvigsen var blant dem. De var fettere av Maren. De emigrerte også til USA sammen med familien Israelsen. Hartvigsen-brødrene var en viktig del av Kirkens fremgang i regionen, de var begge ledere og døpte flere, bl.a Tollef. Som medlem av Kirken på den tiden kunne man bli utstøtt, forfulgt og fengslet, noe de også ble, bl.a så ble Niels fengslet. I biografien til Andrew leste jeg at han ikke var så glad for at foreldrene hadde blitt med i denne fremmede religionen og ville bl.a ikke be med dem. Dette endret seg, Andrew ble selv medlem av Kirken i Hyrum og tjente Kirken resten av livet.. Men det jeg likte så godt ved dette var at Andrew, selv om han var ung, tenkte selv og gjorde opp sin egen mening.

Familien Israelsen ønsket å emigrere til USA. De solgte gården sin til Tollef’s fetter, Israel Jørgensen. I april 1864 emigrerte familien Israelsen; Tollef, Maren og de fire eldste barna Andrew Martin, Mary Ann, Anne Christine og Israel til USA. Før familien bestemte seg for å flytte fikk Tollef i en drøm se at de ankom Saltsjødalen, men de manglet et av barna. Dette uroet Tollef, men de valgte likevel å emigrere. Ferden gikk fra Kasfjord til Harstad, så med båt fra Harstad til Tromsø, derfra tok de Nordruten fra Tromsø til Québec i Canada. Ferden over Atlanteren tok 11 uker. Ferden var tøff, og mange ble syke og døde. Andrew ble alvorlig syk og var i koma i flere dager. Han ble erklært død av legen ombord. Tollef bønnfalt legen om å sjekke igjen og de fant livstegn og Andrew ble etter hvert helt frisk. Familien Israelsen startet ferden til Nebraska og ankom stedet med tog. De rakk ikke den gruppen med pionerer de skulle slutte seg til, men de kunne bli med Søren Christoffersens gruppe. Christoffersen var en god mann, snill og hjelpsom. Han hjalp familien med å få kjøpt et oksespann og et par kuer og flere andre ting de trengte, og ferden gikk derfra til Saltsjødalen. Gruppen fikk en hard og vanskelig tur over slettene. De hadde lite ved, mat og vann, de måtte krysse elver, det var fare for angrep av urbefolkningen og fare for store bisonflokker. Da gruppen var på vei gjennom Rocky Mountains ble familien Israelsens yngste barn på to år, Israel, syk. Han døde da de var på vei gjennom Emigration Canyon og ble gravlagt der. Gruppen ankom Saltsjødalen i oktober 1864, 6 måneder etter at de dro fra Kasfjord.

Familien Israelsen slo seg ned i Hyrum. De hadde et godt liv der, var samfunnsengasjerte og tjente Kirken i forskjellige kall. Andrew var blant annet religionslærer, var med i biskopsråd, stavspresidentskap og i høyråd. Flere slektninger tjente også en misjon, Tollef og Andrew var blant dem. De ble begge sendt til Norge. Tollef fikk en fin velsignelse av President Lorenzo Snow før han ble sendt tilbake til sitt elskede Norge, sto det i et brev. Han var misjonær i Norge fra 1881-1883. Andrew var misjonær i Norge fra 1891-1893 og virket som grenspresident i Oslo, men var også misjonær på hjemstedet Kasfjord. Der ble han tatt godt imot av onkelen sin. Andrews sønn og Tollefs barnebarn, John A. Israelsen overtok ledelsen av den Norske misjon i september 1939.

Fra Restauration i 1825 frem til rett før 1. verdenskrig har slektninger emigrert til USA. Vi har veldig mange i vår slekt, mange valgte å emigrere pga religionsfrihet og at de sluttet seg til Jesu Kristi Kirke av SDH, men også for muligheten til et bedre liv da livet i Nord-Norge kunne være tøft. Det har vært mye informasjon å ta innover seg og det har dukket opp nye slektninger og ny inforomasjon hele veien. Jeg har lest historiene til noen av mine slektninger, som er konvertitter akkurat som meg selv, med så mye iver, takknemlighet og glede. Jeg er konvertitt og har vært medlem av Kirken i snart 40 år. Etter langvarig alvorlig sykdom har jeg de siste få årene vært inaktiv. På min lange og tøffe vei tilbake så har min søken etter slektninger vært til enorm hjelp. Å bli kjent med disse fine slektningene, lese om fremgangen de hadde, vanskelighetene de var igjennom, vitnesbyrdene deres, så har jeg funnet tilbake gleden i slektsforskning, har fått et sterkere vitnesbyrd og funnet gleden i evangeliet igjen. Fra å være ganske så alene i denne kirken har jeg nå et hav av familie som jeg deler tro, røtter og historie med, for en gave det er.