Profeti og tålmodighet: Kirkens 100 år i Sør-Amerika

Blant dem som var til stede sammen med profeten den dagen i 1834, var apostelen Parley P. Pratt. På slutten av 1851 la han ut på en ambisiøs misjon sammen med sin gravide hustru Phoebe og misjonærledsager, Rufus C. Allen. Drevet av et ønske om å se profeten Josephs løfte oppfylt, gikk gruppen i land i Valparaíso i Chile for å begynne forkynnelsen av Jesu Kristi gjengitte evangelium i Sør-Amerika.

Den kompliserte økonomiske og politiske situasjonen på den tiden, kombinert med at Mormons bok ikke var oversatt til spansk, gjorde misjonærarbeidet vanskelig. På toppen av dette døde familien Pratts nyfødte sønn, Omner, født i Chile, kort tid etter deres ankomst. Etter bare noen få måneder konkluderte Parley med at øyeblikket ikke var riktig for Kirken å få fotfeste i Sør-Amerika. Men han var fortsatt overbevist om at Herrens ord en dag ville bli oppfylt.

Selv om Parley aldri kom tilbake til Sør-Amerika, spilte hans barnebarn Rey L. Pratt en sentral rolle i å etablere Kirken der. Han og Rulon S. Wells ledsaget eldste Melvin J. Ballard i De tolv apostlers quorum til Argentina i 1925 for å åpne en misjon. Noen år tidligere hadde medlemmer fra Tyskland slått seg ned i den travle byen Buenos Aires og begynt å undervise sine venner og naboer.

Innen en uke etter at eldste Ballard og hans ledsagere kom til byen, døpte de de første konvertittene på kontinentet. Så, tidlig første juledag, samlet de seg under en lund av piletrær i en park. Under ledelse av Heber J. Grant, Kirkens president, og ved den apostoliske myndighet han hadde, holdt eldste Ballard en bønn for å innvie Sør-Amerika for evangeliets forkynnelse.

“[Jeg vrir om nøkkelen], låser opp og åpner døren slik at evangeliet kan forkynnes i alle disse syd-amerikanske nasjonene,” ba han, “og jeg irettesetter og befaler alle makter som ønsker å forhindre evangeliets forkynnelse i disse landene, å vike.”

Det viste seg imidlertid vanskelig å finne flere som var interessert i budskapet deres. Misjonærene brukte utallige timer på å kontakte folk i gatene og dele ut tusenvis av brosjyrer, i håp om å tiltrekke seg oppmerksomhet til møtene deres.

Etter å bare ha hatt begrenset framgang, uttalte eldste Ballard en bemerkelsesverdig profeti om Kirkens fremtid i Sør-Amerika kort tid før han dro hjem. Til en liten håndfull hellige vitnet han om at “[verket] vil vokse sakte her en tid fremover, akkurat som et eiketre vokser sakte fra en eikenøtt”. Men i motsetning til en solsikke som skyter opp på en dag, “for så å dø”, ville evangeliet spre seg gradvis. “Tusenvis av mennesker vil slutte seg til Kirken her,” erklærte han. “Fremgangen her kommer aldri til å være så liten som nå.” Eldste Ballard forutsa videre at misjonen “kommer til å bli delt i mer enn én misjon og bli en av de sterkeste i hele Kirken”.

På det tidspunktet virket eldste Ballards erklæring om Kirkens fremtid i Sør-Amerika nesten like utrolig som Joseph Smith profeti uttalt flere tiår tidligere. Likevel, som eldste Ballard profeterte for 100 år siden, har Kirken gjennom flere tiår utbredt seg over hele kontinentet i Herrens beleilige tid.

Fra Argentina krysset misjonærer til slutt over til nabolandene Brasil, Chile og Uruguay. Derfra ekspanderte arbeidet til andre land. På steder som Guyana, Paraguay og Venezuela bidro siste dagers hellige fra fremmede land til å introdusere troen. På andre steder igjen klarte budskapet om det gjengitte evangelium å komme fram mange år før både medlemmer og misjonærer.

Dette var tilfellet med familien Fandiño, som bodde på den karibiske kysten i Ciénaga i Colombia. En dag mens Margarita Fandiño besøkte det lokale markedet, fant og kjøpte hun et brukt eksemplar av Mormons bok. Ved å akseptere den som hellig skrift, leste og fremhevet familien meningsfylte vers helt til Margaritas datter Kellys delte boken med sin lokale bibelstudiegruppe for ungdom. Til hennes overraskelse grep pastoren Mormons bok og brente den. Mange år senere kom misjonærene til byen Ciénaga for å undervise Margarita og familien hennes om deres kjære bok og gjenopprettelsen.

På motsatt ende av kontinentet, i verdens sørligste by Ushuaia, Argentina, fanget løftet om evige familier Amanda Robledo og hennes mann Ricardos oppmerksomhet. Etter morens død besøkte Amanda forskjellige trossamfunn i håp om at Jesu Kristi læresetninger kunne helbrede hjertet hennes. Da misjonærene senere fant paret og lærte dem at familier kunne bli beseglet, følte Ricardo Den hellige ånd og ba om å bli døpt. Amanda ble også rørt, men forble usikker på grunn av rykter hun hadde hørt. Til slutt overbeviste hennes kjærlighet til sin familie og hennes ønske om å være sammen med dem for evig, henne til å slutte seg til Kirken og bli knyttet til dem gjennom tempelordinanser.

Selv om det gjengitte evangelium spredte seg over hele kontinentet, forble velsignelsene i Herrens hus utenfor rekkevidde for de fleste medlemmer i Sør-Amerika. Før São Paulo Brasil tempel ble fullført i 1978, var det bare de som kunne reise til USA eller Europa, som hadde privilegiet å inngå evige pakter og delta i ordinansarbeid for andre. Hellige over hele Sør-Amerika bidro til byggingen av tempelet ved å arbeide på stedet, selge verdisaker og donere sparepenger.

Kort tid etter innvielsen av tempelet foretok Efraín og Maria Ondina Rodríguez fra Arequipa i Peru reisen til São Paulo. Komplikasjoner ved internasjonale grenseoverganger og utbruddet av en revolusjon gjorde reisen til en nesten månedslang reise. Til tross for mange vanskeligheter, ble de ved tro og besluttsomhet forenet som evige ledsagere. For andre krevde det å dra til tempelet å krysse elver og de høye Andesfjellene for å bli beseglet som familie for evig.

Å reise til Herrens hus krevde også store ofre for siste dagers hellige i Brasil. Manaus, som ligger langs bredden av Amazonas-elven, var en ukes reise fra São Paulo. Å komme til tempelet innebar en kostbar og lang reise gjennom jungelen med båt i tre eller fire dager og deretter tre dager med buss. Underveis opplevde de hellige fra Manaus mat- og vannmangel, bilhavarier og til og med ran, hindringer som bare ble overvunnet ved mirakler og hjelp fra andre medlemmer. For dem som foretok reisen, overgikk den åndelige freden de fikk, eventuelle tilbakeslag.

Etter hvert som hellige tempelpakter har blitt stadig mer tilgjengelige, har disse erfaringene og andre blitt en rik trosarv for alle hellige i Sør-Amerika.

Profetier om Kirken i Sør-Amerika blir oppfylt foran øynene våre. Riket har virkelig spredt seg over hele kontinentet, slik profeten Joseph Smith forutså. Mer enn fire millioner medlemmer bor i Sør-Amerika, og det finnes forsamlinger i alle land der. I dag er det over 30 templer i drift, med mange flere som er bekjentgjort eller under oppføring.

Frøet eldste Melvin J. Ballard sådde for hundre år siden, har virkelig båret frukter. Sør-Amerika misjon som han forutsa ville bli delt en dag, har blitt til over 100 separate misjoner. Som et eiketre med dype røtter, har Kirken i Sør-Amerika nå en sterk stamme som vil gjøre den i stand til å utvide sine grener ytterligere. Å se tilbake på de siste 100 årene i Sør-Amerika viser hvordan vår himmelske Fader fortsetter å holde sine løfter som er gitt gjennom hans profeter.