Jeg trenger ikke mer

Illustrasjon: Caitlin Droubay

I desember, da mor var ni år gammel, forlot stefaren hennes familien for å lete etter arbeid. Han etterlot min bestemor, mor og mors yngre bror uten penger, uten mat, uten juletre og uten gaver. Som mor beskrev det: “Vi hadde ingenting.”

Mor gikk seg en tur den julaftenen. Hun mintes at hun så gjennom vinduet i et nabohus og så glade, smilende barn rundt et juletre, med gaver og familie i nærheten. Mor gråt da hun delte dette minnet før jul noen år før hun døde. Det var en av mange juler hun ikke hadde noen ting.

Spol frem til 1969, 14 år etter at mine foreldre hadde giftet seg. Vi bodde i en liten by i det sentrale California i USA. Det var der to heltidsmisjonærer banket på døren og forkynte Jesu Kristi gjengitte evangelium til oss. Ett år senere ble mine foreldre beseglet til hverandre i Oakland California tempel, og mine to brødre og jeg ble beseglet til dem.

For mine foreldre fulgte mange år som disipler, herunder å virke i mange kall i Kirken, yte omsorg til utallige andre, styrke sitt vitnesbyrd på en misjon til Florida, glede seg over sin voksende etterslekt og nyte velsignelsene som kommer av “glede i Jesus Kristus” og medlemskap i “gledens kirke”.

Kort tid etter at far døde i 2018, skrev mor et julebrev til barna sine, der hun ramset opp velsignelsene som hadde gjort livet hennes godt og rikt.

“I stille stunder kommer tanker og minner til meg – om alt jeg har blitt gitt”, skrev hun. Blant gavene hun hadde mottatt, nevnte hun “en ektemann for evig” og en familie som kan være sammen for evig i Faderens og Sønnens nærhet, det gjengitte evangelium, levende profeter og apostler, siste dagers-skrifter, Den hellige ånds gave, et vitnesbyrd om Frelseren Jesus Kristus samt “denne spesielle tiden for å feire hans fødsel”.

Da mor vokste opp, hadde hun ingenting. Da hun gikk bort, hadde hun alt av betydning.

“Dere og evangeliet er livet mitt”, konkluderte hun. “Jeg trenger ikke mer. God jul! Jeg elsker dere for evig.”