Jeg er på vei hjem

Illustrasjon: Caitlin Droubay

Når jeg frakter olje i Nord-Dakotas bakland i USA, møter jeg ikke mye vennlighet. Julehøytiden er intet unntak.

For noen år siden undret jeg: “Hvordan kan jeg bidra til å endre det?” Mens jeg grunnet på dette spørsmålet, begynte jeg å bestille en kasse med konfektesker hver desember og dele dem ut til andre trailersjåfører og folk på oljefeltene.

Hver morgen før jeg fraktet olje, ba jeg himmelske Fader om å hjelpe meg med å gjøre jobben min riktig, effektivt og trygt. Så ba jeg ham hjelpe meg med å finne noen med behov for litt juleglede. Mens jeg fulgte tilskyndelsene, skjønte jeg at folks byrder ble lettet bare ved at noen snakket med dem og ga dem litt sjokolade.

En morgen følte jeg meg tilskyndet til å ta med meg to esker. Da jeg svingte inn på oljefeltet den dagen, tilskyndet Ånden meg til å gi en eske til en mann der. Etter at han hadde takket meg, begynte jeg å rygge riggen tilbake til plassen bak meg. En mann i en vanntankbil lenger bak begynte å kjefte på meg fordi jeg hadde rygget inn i det han anså som sin plass.

Dessverre kjeftet jeg tilbake. Jeg tok plassen og ventet mens tankbilen ble fylt med olje. Da tanken var full, og jeg skulle trekke meg ut av brønnstedet, så jeg mannen igjen.

En sterk tilskyndelse fra Den hellige ånd kom over meg: “Den mannen trenger en konfekteske.”

Jeg protesterte: “Å, ikke den fyren.”

Jeg visste imidlertid at jeg ikke delte ut sjokolade for å få meg til å føle meg bedre. Jeg gjorde det fordi jeg ønsket å følge tilskyndelser fra Herren og gjøre det han ønsket at jeg skulle gjøre for andre – uansett hvor vanskelige det kunne være å følge tilskyndelsene.

Jeg gikk bort til mannen, som stirret på meg da han så at jeg nærmet meg.

“Vi kom skjevt ut”, sa jeg. “Jeg heter Vaun Kearsley. Jeg vil gjerne ønske deg en riktig god jul.”

Jeg ga ham konfektesken og tok ham i hånden. Før han slapp hånden min, brast han ut i gråt.

“Vaun, jeg har jobbet på oljefeltene i seks år”, sa han. “Mangelen på godhet her ute er hjerteskjærende. Det føles som om alle er slemme mot hverandre. De gjør alle sine egne greier og bryr seg ikke om noen andre her ute.”

Så la han til: “I dag sa jeg at hvis ikke en eneste en er snill mot meg, på dagens siste last, fyller jeg semitraileren med så mye vekt som mulig og kjører den inn i en vegg.”

Jeg grep ham i armen og sa: “Vær så snill, ikke gjør det. Ikke kast bort livet ditt.”

Jeg fortalte ham om Frelseren Jesus Kristus og hans evangelium. Jeg fortalte ham om kjærligheten, lyset og forståelsen han har for alle. Mens vi snakket sammen, fikk jeg vite at han hadde en liten sønn i Idaho, som han savnet. Jeg bønnfalt ham om ikke å ødelegge hans liv eller skade dem han var glad i på grunn av smerten han bar på. Da vi omfavnet hverandre, sa jeg at jeg håpet å få se ham igjen og at han ville ombestemme seg.

De neste ukene så og hilste jeg på ham hver dag. Under et stopp 23. desember kom han bort til meg og sa: “I dag er min siste dag, Vaun. Jeg flytter hjem og for å være nærmere sønnen min.”

President Russell M. Nelson sa dette om å la Gud råde i vårt liv: “Vil du la hans ord, hans bud og hans pakter påvirke det du gjør hver dag? Vil du la hans røst få høyere prioritet enn noen annen? Er du villig til å la det han trenger at du skal gjøre, komme foran alle andre ambisjoner? Er du villig til å få din vilje oppslukt av hans?”

Å dele ut konfektesker var en enkel utøvelse av tro, men Herren gjorde det til noe mye mer (se Lære og pakter 64:33). Jeg vet ikke hva som ville ha skjedd den dagen hvis jeg hadde kjørt av gårde og ignorert Den hellige ånd. Alt jeg vet, er at jeg fulgte en tilskyndelse, og mye godt fulgte.

Det ligger en kraft i å adlyde budene, lytte til Ånden og vise vennlighet. Vi skulle prøve å huske at alle vi møter, er sønn eller datter av vår Fader i himmelen. Når vi bærer Kristi lys og deler det med andre, legger hans barn merke til det (se Lære og pakter 84:45–46).