Fra UV – ukentlig
Perfeksjonisme hindret min fremgang. Her er hva jeg gjorde med det
Kristus ønsker at vi skal vende oss til ham nå, uansett hvor uforberedt vi føler oss.
Theodore Roosevelt sa en gang: “Sammenligning er gledens tyv.”
Det er lett å forstå hvordan denne uttalelsen kan gjelde vår omgang med andre. Men jeg vil hevde at den har et ekstra, internt bruksområde. Mens sammenligning kan være gledens tyv, er perfeksjonisme, for meg, fremgangens tyv.
Kjempe med perfeksjonisme
I det meste av livet var jeg en fremragende elev og en pliktoppfyllende datter. Jeg var stolt av hvordan jeg klarte å finne balansen mellom skole, arbeid og familie.
Bak fasaden strevde jeg med angst, men ønsket ikke at noen skulle få greie på hvor nær sammenbrudd jeg var. Denne perfeksjonismen nådde et utålelig høydepunkt nest siste året på universitetet.
Jeg druknet i arbeidsmengden studiene påla meg. Karakterene mine var ikke like gode som på videregående. Jeg takket ja til overtid på jobben. Kallet jeg hadde i Kirken ble neglisjert.
Jeg følte meg fullstendig og totalt mislykket.
På toppen av det hele var jeg for redd for å be om hjelp. Jeg klarte ikke å innrømme – for meg selv, for andre, for Gud – at jeg så ettertrykkelig hadde mistet kontrollen på livet mitt.
Eldste Vern P. Stanfill i De sytti advarte en gang: “Perfeksjonisme krever en umulig, selvpåført norm som sammenligner oss med andre. Dette fører til skyldfølelse og angst, og kan få oss til å ønske å trekke oss tilbake og isolere oss.” Og jeg fikk denne lærdommen på den vanskelige måten.
Jeg trodde at jeg burde være i stand til å håndtere alt som var plassert foran meg. Da jeg ikke klarte det, følte jeg en altoppslukende skyldfølelse som holdt meg borte fra å vende meg til min himmelske Fader da jeg trengte ham mest.
Jeg kunne ikke ha fremgang på noe område i livet mitt.
Men håpet var ikke ute. Som eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum sa: “Gjennom åndelig forvandling i Jesus Kristus kan vi unnslippe svekkende perfeksjonisme.”
Finne fred i mine pakter
Etter en spesielt vanskelig dag følte jeg meg tilskyndet til å dra til tempelet og utføre dåp for de døde.
Der, i døpefonten, følte jeg en så mektig kjærlighet at tårene overmannet meg.
Jeg så tilbake på min egen dåp og hvor lykkelig jeg hadde vært for å ha blitt gjort ren gjennom Jesu Kristi forsoning. Etter at jeg hadde gått ut av døpefonten, spurte mamma hva jeg følte. Dryppende våt og synlig skjelvende, svarte jeg med ordene fra en uskyldig åtteåring: “Mamma, jeg føler meg så varm inni meg.”
Den dagen i tempelet innså jeg at jeg var blitt så fokusert på å bli perfekt av min egen fortjeneste at jeg aktivt nektet meg selv muligheten til å bli fullkommengjort i Kristus (se Moroni 10:32–33). Jeg følte en mektig bekreftelse på at jeg kan ha den samme varme følelsen hver dag. Hvis jeg omvender meg regelmessig, kan jeg bli fullkommengjort gjennom Jesus Kristus og hans forsoning (se Johannes 17:23).
Gripe den andre sjansen
Fra den dagen av forpliktet jeg meg til å forandre meg.
Jeg begynte å be oppriktig igjen. Det var ikke lett – særlig ikke i begynnelsen – men jeg ble mer fortrolig med det etter hvert som jeg styrket mitt forhold til min himmelske Fader og Jesus Kristus.
Jeg søkte også etter en dypere forståelse av Jesu Kristi forsoning, med fokus på den evige sannheten at Frelseren vil gripe inn på våre vegne når vi virkelig omvender oss.
Perfeksjonisme undergraver fullstendig formålet med jordelivet. Hvis vi blir sendt til jorden for å lære å bli som vår himmelske Fader og Jesus Kristus (se Alma 12:24), hvordan kan vi forvente å allerede være som dem? Hvis vi var helt fullkomne, ville vi ikke trenge en Frelser eller hans altomfattende forsoning.
Frelseren forlater oss ikke, selv om vi føler oss utilstrekkelige eller ufullkomne. Som president Russell M. Nelson sa: “Frelseren led ‘smerter og lidelser og fristelser av alle slag’ [Alma 7:11] slik at han kan trøste oss, helbrede oss, redde oss i vanskelige stunder.”
Kristus ønsker at vi skal vende oss til ham nå, uansett hvor uforberedt vi føler oss. Når vi styrker det forholdet, vil han hjelpe oss med å overvinne våre ufullkommenheter.
Det ville være løgn fra min side om jeg sa at jeg ikke lenger strever med perfeksjonisme. Men nå tar jeg meg selv i å føle meg “varm inni meg” hver gang jeg gir Herren min beste innsats, uansett hvor ufullkommen den er.
Hvis du føler at din innsats som disippel, student, ansatt, venn eller familiemedlem ikke strekker til, så vit at ikke alt håp er ute. Du kan helbredes gjennom å fokusere på Frelseren. Perfeksjonisme kan være fremgangens tyv, men Frelseren er nøkkelen til fred.
Vend deg til ham, og du vil se fremgang i ditt liv.