Foto: Ashlee Larsen

Det er vanskelig å være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige her i Norge fordi det er så få medlemmer. Mange er ikke religiøse i det hele tatt. Noen tror at hvis man har penger, trenger man ikke tro. Jeg har mange venner som begynte å drikke eller bruke narkotika i ung alder. Det får meg naturligvis til å føle meg annerledes enn andre. Men Guds Sønn kom til jorden for å hjelpe oss og vise oss en vei vi skulle følge.

Jesus Kristus er et eksempel for oss, og det er meningen at vi skal gjenspeile ham og gjøre ting han ville ha gjort. Jeg prøver å hjelpe folk så mye jeg kan. Jeg prøver alltid å få folk til å føle seg velkomne, spesielt i kirken. Jeg prøver å inkludere alle. Og jeg ser at vår himmelske Fader og Jesus Kristus alltid har velsignet meg.

Jeg jobber på en gård. Jeg klipper plenen, hjelper til med kyrne, bygger gjerder, kjører traktor, luker ugress og hjelper til med innhøstingen. Om våren beskjærer vi trær og planter frø. Om vinteren hogger vi ved som skal brukes til å fyre med.

Når jeg gjør noe nytt, vil jeg ikke rote det til. Første gang jeg satte meg på en traktor, var jeg litt redd for å kjøre den fordi så mange ting kunne gå galt. Jeg kjørte over potetene, la jord på potetplantene slik at potetene ikke blir grønne og syke. Men å kjøre over potetene er også en enkel måte å drepe dem på – som om du kjører på potetene eller pløyer dem opp. Før jeg begynte, holdt jeg en stille bønn, og det gikk bra.

Det første året jeg arbeidet på gården, begynte jeg å bli kjent med de andre. Vi spiser alltid lunsj med min sjefs mor og far. Hun lager all maten og alle kommer og spiser, og de serverer også kaffe. De spurte meg: “Vil du ha kaffe?” Jeg svarte: “Nei,” og de spurte: “Hvorfor ikke?” Jeg sa: “Vel, det er fordi i min kirke drikker vi ikke kaffe.” Og så begynte de å grave og spørre meg om det. De hadde ikke hørt om Kirken. Så da fikk jeg anledning til å fortelle dem om hva jeg tror på. Det var et litt skummelt øyeblikk! Men de respekterte meg mer, tror jeg, etter det.