Julevåpenhvilen

Det var julaften i 1914.

Den store krigen – senere kalt 1. verdenskrig – hadde rast i fem måneder.

I Belgia kjempet soldater på hver sin side i krigen fra lange, smale skyttergraver gravd i bakken.

Området mellom dem ble kalt “ingenmannsland”.

Tusenvis av soldater på begge sider ble drept i disse skyttergravene eller i ingenmannsland.

Men på julaften hørte de britiske soldatene tyskerne synge julesanger.

Britene begynte også å synge.

De sang på forskjellige språk, men sangene om vår Frelsers fødsel er universelle.

Julens ånd – Jesu Kristi budskap om fred, kjærlighet og tilgivelse – begynte å innhente soldatene på begge sider.

De fleste av dem var unge kristne menn som tilbragte sin første jul borte fra sitt hjem.

Soldatene la fra seg våpnene og krøp forsiktig ut av skyttergravene, inn mot ingenmannsland.

Ingen avfyrte et skudd.

Disse unge mennene – “fiender” bare på grunn av hvilket land de kom fra – begynte å snakke med hverandre.

De utvekslet små gaver som godteri og suvenirer.

De sparket fotball sammen.

De tok seg tid til å begrave sine døde.

Det var uunngåelig at krigen måtte bli gjenopptatt.

Men verden ville alltid huske julevåpenhvilen.

Den viste at tro på Frelseren Jesus Kristus kan gi oss den ene tingen som alle ønsker:

Fred.