“Det er OK”

Illustrasjon: Katelyn Budge

En fredag på skolen var ikke bestevennen min Dawson der. Noen sa at de hadde sett ambulanser hjemme hos ham, og jeg begynte å bli bekymret. Senere den dagen fortalte rektor oss at Dawson hadde blitt fraktet til sykehuset med en hjerneblødning.

Dawson og jeg hadde blitt venner da familien min flyttet fra Sør-Carolina i USA. Han var en av de første som hilste på meg. Han ville finne ethvert nytt barn og få det til å føle seg elsket.

Kvelden etter at Dawson ble fraktet til sykehuset, mens familien ba om at han måtte bli bedre, hørte jeg en stille, lav røst si tre ord: “Det er OK.” Så snart jeg hørte det, visste jeg at det ville gå bra med Dawson og at han ville leve.

Men så begynte jeg å tenke: “Hva om Gud mente at det er OK enten Dawson var her på jorden eller i himmelen?”

Staven min avholdt en 24-timers faste for Dawson og familien hans. Så fikk vi nyheten om at Dawson hadde gått bort.

Jeg hadde egentlig aldri hatt en vanskelig opplevelse før der jeg følte at jeg trengte å be. Men da Dawson døde, var bønn den eneste måten jeg kunne føle trøst på. Gud hjalp meg å føle fred, og jeg følte at han måtte ha noe Dawson skulle gjøre.

Jeg vet at hver gang jeg gjennomgår noe vanskelig, kan jeg snakke med Gud. Det hjelper meg å vite at Gud alltid vil være der for meg og menneskene rundt meg. Jeg savner Dawson hver dag, men jeg vet at jeg vil få se ham igjen på grunn av Jesus Kristus.