Å føle seg nedfor

Savannah trakk dyna over hodet. Det hadde vært en skikkelig vanskelig dag.

På skolen i dag klarte ikke Savannah å fokusere på noe. Hun følte seg sliten, frustrert og lei seg. Det var en stor klump i magen hennes som ikke ville forsvinne. På slutten av dagen hadde hun bare lyst til å krype under pulten og gjemme seg.

I det siste hadde Savannah følt seg nedfor nesten hele tiden. Vennene hennes hadde prøvd å oppmuntre henne, men noen ganger ville ikke Savannah være sammen med dem. De virket alltid så glade. Noen ganger tenkte hun de ville ha det bedre uten henne.

Hva er i veien med meg? undret Savannah. Hvorfor kan ikke jeg være glad som alle andre?

Hun følte seg like kald og ensom som de grå skyene utenfor. Og nå ville hun bare sove.

Savannah hørte soveromsdøren åpne seg.

“Savannah”, sa mamma og satte seg på sengekanten. “Hva er i veien?”

“Ingenting”, sa Savannah. “Jeg er bare sliten.”

“Er du sikker?” spurte mamma. “Jeg er bekymret for deg.”

“Jeg har det bra”, sa Savannah.

“Greit.” Mammaen reiste seg. “Bare husk at du kan snakke med meg om hva som helst. Jeg er glad i deg.”

Savannah ble liggende i sengen til middag. Den kvelden fikk hun ikke sove. Hjernen hennes ville ikke slutte å tenke på alt.

Dagen etter var hun fremdeles utslitt. Det ble nok en lang dag. Savannah kom hjem fra skolen og satte seg ved kjøkkenbordet. Hun sukket og så ut av vinduet. Det snødde igjen.

“Savannah?”

Savannah snudde seg og ble overrasket over å se bestemor komme inn i rommet.

“Hei, bestemor”, sa Savannah. “Hva gjør du her?“

Bestemor satte seg. “Moren din ville at jeg skulle komme”, sa hun. “Hun er bekymret for deg.”

“Jeg har bare vært veldig sliten. Men jeg har det bra”, sa Savannah.

Bestemor smilte forsiktig. “Har jeg noen gang fortalt deg om den sommeren bestefar og jeg flyttet?”

“Jeg tror ikke det”, sa Savannah.

“Da var jeg nedfor hele tiden”, sa bestemor. “Jeg ønsket å være lykkelig, men jeg brydde meg liksom ikke om noe som helst. Jeg følte meg så ensom.”

“Men du hadde bestefar og mamma.” Savannah så ned på skoene sine. “Hvorfor følte du deg ensom?”

“Jeg skjønte ikke hva som foregikk”, sa bestemor. “Jeg hadde aldri følt meg sånn før. Til slutt gikk jeg til legen.”

“Hva skjedde?”

Bestemor la armen rundt henne. “Jeg fikk vite at jeg led av en depresjon.”

“Å, så du var bare lei deg?” spurte Savannah.

“Nei, depresjon er mer enn bare å være lei seg”, forklarte bestemor. “Tristheten ville liksom ikke forsvinne. Jeg strevde med å gjøre alt jeg vanligvis gjorde. Og det var vanskelig for meg å få kontakt med andre mennesker, til og med min egen familie. Jeg trengte virkelig hjelp.”

Savannah så opp. “Hva slags hjelp?”

“Legen forklarte hva som var galt, og vi la en plan sammen som skulle hjelpe meg å bli bedre”, sa bestemor. “Men jeg var fortsatt nedfor av og til. Jeg tilbragte mye tid i bønn. Når jeg var ensom, forestilte jeg meg at Frelseren satt ved siden av meg. Jeg følte meg bedre når jeg tenkte på ham.”

Savannah så på snøen utenfor og grøsset. “Jeg føler meg ofte nedfor jeg også. Jeg prøver å være glad, men noen ganger klarer jeg det ikke, og så blir jeg sint på meg selv fordi jeg føler meg sånn.”

“Jeg vet det, vennen min.” Bestemor ga Savannah en klem. “Sånn har jeg det også noen ganger. Men du er ikke alene. Jeg er glad i deg, foreldrene dine er glad i deg og vår himmelske Fader og Jesus Kristus er glad i deg. De forstår at du har det vondt og vil aldri forlate deg.”

Kanskje bestemor har rett, tenkte Savannah. Jeg er ikke alene. Klumpen i Savannahs mage føltes ikke så tung lenger.

“Jeg tror jeg bør snakke med mamma”, sa Savannah. “Hun vil også hjelpe meg.”

“Det er en god idé.” Bestemor tok Savannahs hånd.

Savannah smilte og lente seg mot bestemors skulder. Hun følte seg ikke fullt så kald og ensom lenger.

Illustrasjoner: Marina Pessarrodona