Synge bort skyggene

“På tide å legge seg”, sa Mamá med et smil.

Logan gikk inn på rommet sitt. Han holdt bønn og krøp opp i sengen sin. Så leste Mamá en historie for ham. Han lukket sakte øynene. Snart sov han.

Men Logan hadde en skummel drøm. Han var alene på et mørkt sted. Han så et stort, piggete monster med store tenner. Det knurret mot ham. Så begynte det å løpe mot ham!

Logan prøvde å rømme. Men han gled og falt! Monsteret kom nærmere og ble større, helt til –

Logan våknet og satte seg opp i sengen. Han tørket tårer fra øynene og så at det fortsatt var mørkt ute.

Han ville fortelle foreldrene sine om drømmen. Men han ville ikke gå ut av sengen. Mørket fikk ham til å føle at det var et monster som gjemte seg et sted. Hver eneste skygge så skummel ut. En hund som bjeffet utenfor, hørtes ut som et monster som knurret.

Logan trakk dyna opp til nesen. Han var for redd til å røre seg.

Han ville bare sovne igjen. Men hver gang han lukket øynene, så han monsterets sinte ansikt og skarpe tenner. Han klarte ikke å la være å se på de skremmende skyggene.

Så så han et bilde på bordet ved sengen sin. Det var et bilde av ham, hans to brødre og Papá og Mamá utenfor tempelet i Monterrey i Mexico. De så så glade ut.

Plutselig dukket ordene fra yndlingssangen hans i Primær opp i hodet hans. “Jeg ser vår Herres tempel”, begynte Logan å synge lavmælt. “en bolig for vår Gud. Jeg ønsker reise dit en dag. Det er Herrens bud.”*

Mens han sang, tenkte Logan på den dagen han var i tempelet sammen med familien sin. Han hadde følt seg så rolig. På grunn av tempelet kunne han være sammen med familien sin for alltid.

Logan kunne ikke høre hunden bjeffe over lyden av stemmen sin. Han lukket øynene og fortsatte å synge. “og jeg vet at vår familie den er en evig enhet.” Han følte en fred i hjertet som fikk ham til å smile. Han visste at det ikke var noe monster der.

Rommet hadde vært mørkt og skummelt. Men nå var det et rolig og trygt sted. Logan lente seg tilbake på puten og sovnet fredelig.

Da han våknet, skinte solen ute. Han reiste seg og så på solskinnet som speilet seg i bildet av tempelet. Han nynnet favorittsangen sin mens han gjorde seg klar til å gå i kirken.

På vei til kirken fortalte han familien om marerittet sitt og sangen han sang. Han lyttet til taler og sang salmer i kapellet. Så var det på tide å gå til Primær.

Logan elsket å lytte til pianoet. Og nå visste han at noen sanger er sterke nok til at til og med skumle monstre kan forsvinne.

“Velkommen til sangstunden”, sa Primær-lederen. “Hvilken sang skal vi synge først?”

“Det vet jeg!” sa Logan og rakte hånden høyt opp i været. “La oss synge ‘Jeg ser vår Herres tempel’.”

Illustrasjoner: Carolina Farías