Kjeks-mirakelet

Den iskalde vinden ulte, og snøen virvlet rundt håndkjerren. Jane trakk det tynne pleddet strammere rundt skuldrene. Hun var nummen i føttene, men hun fortsatte å gå. De var på vei til Salt Lake City i Utah.

Jane og familien hennes hadde lært om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i England. Da profeten ba Kirkens medlemmer om å komme til Utah, sparte familien hennes alle pengene de kunne for å klare reisen. De seilte over havet. Nå reiste de over slettene med håndkjerre. De hadde gått i flere måneder, og de var i ferd med å gå tom for mat.

Tårene rant nedover Janes kinn. “Jeg er så sulten”, sa hun til storebroren Thomas. “Jeg tror ikke jeg kan gå et skritt til!”

Thomas skar et stykke løst rålær fra hjulet på vognen. “Her, tygg på dette“, sa han. “Det vil ordne seg.”

“Takk”, hvisket Jane mens hun tygget på det seige lærstykket.

Snart skulle de slå leir for natten. Noen av mennene dro av gårde for å jakte bøffel. Jane håpet de ville lykkes. Magen hennes var så tom. Mens de ventet, krøp Jane og familien sammen rundt et lite bål – trøtte, sultne og kalde.

“La oss be en bønn”, sa Jane.

Familien knelte sammen, og moren ba. “Himmelske Fader, vi har ikke mat til kvelds. Vær så snill å hjelpe oss.”

Jane og brødrene og søstrene hennes satt stille en stund. Så rettet moren seg opp.

“Hva er det?” spurte Thomas.

“Jeg kom akkurat på noe.” Mor skyndte seg bort til håndkjerren og åpnet familiens bagasjekiste. Hun tok frem en liten metallboks og åpnet den. Inni var det to veldig harde kjeks. De var igjen etter sjøreisen flere måneder tidligere.

Jane kjente spenningen boble inni seg. De hadde mat! Vi kan dele dem opp i mindre biter som vi kan dele”, sa hun.

Men da de prøvde, var kjeksene så harde at de ikke en gang kunne deles i to.

“La oss prøve dette”, sa mor. Hun la kjeksene i jerngryten og helte litt vann over dem. Så satte hun på lokket og plasserte den tunge gryten over glørne.

Jane og familien hennes ba på nytt. Hun tenkte på historien om Jesus Kristus i Skriftene, da han mettet de fem tusen med bare noen få brød og fisker. Hun visste at vår himmelske Fader kunne hjelpe dem også.

Etter en liten stund åpnet mor sakte gryten. Den var fylt til randen med mat! Det var mer enn nok til hele familien.

Jane ga moren sin en god klem. “Det er et mirakel!”

Illustrasjoner: Simini Blocker