Fra UV – ukentlig
Med babyene våre på intensivavdelingen, vendte vi oss til Kristus for å få fred
Artikkelforfatteren bor i Idaho i USA.
Det mest skremmende kapittelet i livet vårt, lærte oss fredens stille kraft gjennom Jesus Kristus.
Fotografi gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren
Den beste julegaven min kone Heidi og jeg noensinne har fått, var å ta med tvillingguttene våre hjem fra intensivavdelingen for nyfødte.
Heidi og jeg møttes mens vi studerte ved universitetet, og ikke lenge etter at vi giftet oss i Rexburg Idaho tempel, fant vi ut at vi ventet tvillinger. Vi gledet oss veldig – men noen måneder ut i svangerskapet tok ting en uventet vending. Guttene våre ble født allerede i 27. uke, hver veide rundt en kilo. De ble hastet rett inn på nyfødtintensiven, hvor de skulle tilbringe de neste fire månedene med å kjempe for livet.
Tillit gjennom tårer
Den første tiden var noe av det vanskeligste vi noensinne har stått overfor. Vi fikk telefon etter telefon fra leger – hver enkelt med nyheter om flere komplikasjoner eller flere operasjoner. Det var overveldende. Det var mange søvnløse netter fylt med bønner, tårer og dyp usikkerhet.
Midt i alt dette kaoset tok vi en bevisst beslutning om å stole på vår himmelske Fader. Det var ikke lett. Vi visste ikke hva fremtiden ville bringe, men vi stolte på den troen vi hadde bygget opp gjennom hele livet. Ett skriftsted som ga oss mye styrke, var Helaman 5:12, som sier at man kan bygge sin grunnvoll på “vår Forløsers klippe som er Kristus”.
Dette verset hjalp oss å huske at vi ikke var alene. Jesus Kristus hadde allerede vandret på smertens og usikkerhetens vei. Han forsto nøyaktig hva vi følte. Da vi hadde ham som senter i vårt liv, begynte vi å legge merke til stille påminnelser om at Gud var med oss.
Holde fast i håpet
Å dra til tempelet og sitte i det celestiale rom ga oss øyeblikk med fred vi så sårt trengte. Vi visste ikke hvordan det ville gå, men vi følte oss trøstet. Det betydde ikke at alt ville bli slik vi håpet, men det betydde at vi ikke bar alt alene.
Ett vers som jeg virkelig festet seg hos meg i denne perioden, var Lære og pakter 121:7: "Fred være med din sjel, din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk." Dette verset bidro til å forandre mitt perspektiv. Våre prøvelser føltes store der og da, men i det evige bildet var de bare et lite øyeblikk.
Å fokusere på Jesus Kristus hjalp oss å se forbi den umiddelbare smerten og begynne å legge merke til velsignelsene – guttene våre ble sakte sterkere, færre stressende telefonsamtaler fra leger og utgytelsen av kjærlighet og bønner fra familie og venner.
Bevare et evig perspektiv
Endelig, første juledag, fikk guttene våre endelig bli med oss hjem. Når jeg tenker tilbake nå, er jeg bare så takknemlig. Guttene våre trives, og selv om jeg ikke unner noen andre de månedene, ville jeg ikke byttet bort lærdommen vi fikk. Vi lærte å forstå hva det vil si å stole på Gud og holde fast ved håpet i Jesus Kristus.
Ikke alles historie ender på samme måte. Men selv når utfallet er annerledes, tilbyr Jesus Kristus fred, trøst og styrke til å klare det. Hvis du er midt i noe vanskelig akkurat nå, så husk at dette livet ikke er slutten. Vår himmelske Fader elsker deg. Han har en plan for deg. Og med hans hjelp kan selv de vanskeligste øyeblikk bli en del av noe vakkert.
Eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum sa en gang: “Når vi stoler på Gud og hans kjærlighet til oss, kan selv vår største hjertesorger til slutt tjene oss til det gode.” Jeg har sett denne sannheten i mitt eget liv.
Så når livet blir tungt, når veien foran oss føles usikker – vend deg til Kristus. La ham hjelpe deg å bære dine byrder. Med ham kan vi fortsette. Sammen med ham kan vi finne håp. Og med et evig perspektiv kan vi stole på at uansett hva vi gjennomgår nå, så er det ikke slutten på historien.