Hva det å flytte til et fremmed land lærte meg om åndelig selvhjulpenhet

Da jeg flyttet, kjente jeg ingen, og kunne ikke snakke engelsk. Jeg følte meg forvirret, avskåret, og alene. Det var svært skremmende.

Da jeg hadde fortalt mor om mine bekymringer knyttet til det å bo i et annet land, rådet hun meg: “Uansett hvor du drar, se etter Kirken.”

Så det var nettopp det jeg gjorde: Jeg fant nærmeste møtehus og fant menigheten min. Lite visste jeg at dette enkle trinnet skulle bli et vendepunkt i min reise mot åndelig selvhjulpenhet.

Min første søndag i dette nye landet var overveldende, men velkomsten fra medlemmene i min nye menighet var et sant mirakel. En søster inviterte meg til å delta på Institutt, og gjennom det forbedret jeg ikke bare engelsken min, men utvidet også vennekretsen min.

Takket være Institutt deltok jeg på en konferanse i nærheten for unge enslige voksne i Kirken, og fikk kontakt med andre unge voksne som strebet etter å etterleve evangeliet.

Jeg følte virkelig at min åndelige selvhjulpenhet vokste ved at jeg ydmykt etterlevde mine pakter, tok del i nadverden hver søndag og utførte tjeneste for andre.

Til tross for alle disse velsignelsene møtte jeg likevel på utfordringer.

Å jobbe som barnepike gikk ikke så greit som jeg forventet. Vertsfamilien min overholdt ikke deres del av kontrakten, og det endte med at jeg bestemte meg for å søke etter en ny jobb og et nytt sted å bo.

Jeg opplevde mange kvelder der jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Letingen virket endeløs, og spenninger med vertsfamilien min fikk meg til å stille spørsmål ved alt.

Jeg visste at det første trinnet var å be til vår himmelske Fader angående min situasjon. Som eldste Clement M. Matswagothata, områdesytti, underviste: “Ta bønnen til hjelp og se etter måter å bli selvhjulpen på. Jeg forsikrer deg om at vår himmelske Fader vil bringe tanker inn i ditt sinn og vil velsigne deg.”

Hver kveld vendte jeg meg til min himmelske Fader i bønn, og ba ikke bare om en utvei, men om styrke til å handle ifølge tilskyndelsene. Jeg visste at “troen [er] død uten gjerninger” (Jakobs brev 2:26).

Da jeg fortalte venner i menigheten om situasjonen min, tilbød en søster meg en deltidsjobb, noe som hjalp meg å spare opp mer penger til å forsørge meg selv. Jeg var så takknemlig for at jeg hadde fått kontakt med menigheten min og kunne stole på dem i denne vanskelige tiden.

Til slutt fant jeg en ny vertsfamilie i Utah. Etter langvarig bønn følte jeg sterkt at det var her jeg trengte å være. Jeg flyttet igjen, og fant en menighet for unge enslige voksne der jeg kunne fortsette å yte tjeneste og vokse.

Denne opplevelsen lærte meg at selvhjulpenhet – åndelig eller timelig – ikke betyr at en må møte alt på egenhånd. Som eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum har sagt: “’Selvhjulpenhet’ betyr ikke bare å stole på oss selv. I siste instans betyr det tro og tillit til Herren. Selvhjulpenhet er et valg vi tar for å komme til Herren slik at han kan hjelpe oss å hjelpe andre.”

Ved tro og ydmykhet kan vi gi fra oss våre svakheter, og Herren kan “la det svake bli til styrke” (Ether 12:27). Mine svakheter ga meg muligheter til å komme nærmere Gud, ved å stole på at han ville hjelpe meg “til å handle, til å stå uavhengig, og til å bli som han er.”

Når jeg føler meg usikker eller bekymret for fremtiden, hjelper det meg å be for å prioritere mitt forhold til vår himmelske Fader og Jesus Kristus, å ta kontakt med mine meddisipler og fornye mine pakter, slik at jeg kan føle fred.

Når jeg ser tilbake på min reise, ser jeg at enhver utfordring var en mulighet for åndelig vekst. Akkurat som min timelige selvhjulpenhet vokste, vokste min åndelige selvhjulpenhet når jeg handlet for å styrke mitt forhold til Gud.

Uansett hvor livet fører meg, husker jeg alltid min mors råd om å se etter Kirken – å se etter Kristus. Jeg vet at vår himmelske Fader og Jesus Kristus er helt klar over mine omstendigheter. Uansett hvor jeg går, vil det å vende meg til dem alltid vise meg riktig retning.