Hvordan Gud kan hjelpe oss å velge hvilken vei vi skal ta

Da jeg var lengst nede, vendte jeg meg til Jesus Kristus. Etter hvert som jeg ble bedre kjent med ham og opplevde hans kjærlighet, utviklet jeg et sterkt ønske om å følge ham. Jeg begynte å gjøre ting som førte meg nærmere ham, som å lese i Mormons bok hver dag, be og gå i kirken hver søndag. Jeg anstrengte meg for å etterleve høyere normer, også når det krevde mye mot å leve annerledes enn vennene mine.

Og da jeg bestemte meg for å sette Kristus først, begynte alt annet å falle på plass.

Jeg tok for eksempel et av Kirkens selvhjulpenhetskurs som lærte meg prinsipper for bedriftsledelse og ga meg mot til å starte mitt eget foretak. Min nylig gjenopplivede tro hjalp meg å ha styrke til å prøve en ny vei og overvinne min frykt for å mislykkes.

Og vår himmelske Fader veiledet meg i mine relasjoner. Jeg mistet noen venner, men jeg ble velsignet med å få nye venner i Kirken. Jeg kom nærmere mine foreldre og yngre søsken, og jeg hadde også bedre erfaringer med stevnemøter. Jeg opplevde sannheten i Herrens løfte: “Be alltid og ha tro, og alle ting skal tjene dere til det gode” (Lære og pakter 90:24).

Det føltes som om jeg endelig var tilfreds med livet mitt. Foretaket mitt gikk bra. Jeg fant en bra leilighet å bo i. Relasjonene mine blomstret.

Men da jeg tenkte på hvor mye Gud hadde hjulpet meg, kunne jeg ikke riste av meg følelsen av at jeg ønsket å gjøre mer for å dele hans evangelium med andre. Jeg vurderte å reise på misjon – men hva om jeg mistet alt jeg hadde arbeidet så hardt for å bygge opp?

En søndag ba og fastet jeg angående det å reise på misjon. Gud hadde hjulpet meg å vite hvilken vei jeg skulle ta i livet mitt tidligere, og jeg stolte på at han kunne hjelpe meg igjen.

Jeg gikk i kirken sammen med fetteren min i en menighet langt unna der jeg bodde. Jeg ble overrasket over å se en søstermisjonær der som jeg hadde blitt venn med et år tidligere. Jeg visste det ikke var en tilfeldighet at jeg hadde støtt på henne mens jeg fastet.

Etter kirken uttrykte jeg min frykt for å miste alt som gikk bra i livet mitt. Min venn sa: “Jeg var i en lignende situasjon før min misjon. Alt føltes for perfekt til å dra. Men jeg visste at Herren ønsket at jeg skulle tjene.”

Etter vår samtale ble tilskyndelsen om å tjene sterkere. Jeg følte at vår himmelske Fader hjalp meg å vite hvilken vei jeg skulle ta – jeg måtte bare handle og stole på ham. Dagen etter begynte jeg derfor å jobbe med misjonssøknaden min.

Noen tenker kanskje: “Hvorfor kaster du bort alt for å reise på misjon?” Men jeg har tro på at hvis jeg gjør det vår himmelske Fader ber meg om, vil han hjelpe meg å ordne opp i alt.

Når jeg setter min fulle lit til Gud, hjelper han meg å finne min vei i livet. Jeg har lært at jeg er hans unike barn og at han gir meg unike muligheter til å komme nærmere ham. Fordi jeg vet at jeg er hans datter, trenger jeg ikke å følge verdens vei for meg – jeg vet at Gud har en bedre en.

Eldste Patrick Kearon i De tolv apostlers quorum sa: “Vår kjærlige Fader førte tilsyn med skapelsen av denne jord i den uttrykkelige hensikt å gi deg og meg anledning til … å bruke vår gudgitte moralske handlefrihet til å velge ham, til å lære, vokse, gjøre feil, omvende oss, elske Gud og vår neste, og til en dag å vende hjem til ham.”

Jeg er forundret over hvordan Gud har veiledet meg. Når jeg har brukt min handlefrihet til å følge denne nye veien og reise på misjon, har jeg følt Jesu Kristi lys og kjærlighet roe min frykt. Jeg vet at når jeg kommer hjem, vil jeg kunne ta flere avgjørelser med selvtillit når jeg fortsetter å stole på dem.

Når du streber etter å følge vår himmelske Fader, vil han hjelpe deg å stole på din handlefrihet, uansett hvilken vei du tar, så lenge denne veien leder deg hjem til ham.