“Veien til Emmaus: En reise i åpenbaring og gjenkjennelse”, Liahona, mars 2026.
De kjente Frelseren
Disipler på veien til Emmaus: En reise i åpenbaring og gjenkjennelse
I likhet med det disse disiplene opplevde, kan vårt hjerte brenne i oss som et vitne om Frelserens forsoning og oppstandelse.
Illustrasjon: Laura Serra, kopiering ikke tillatt
På søndag, oppstandelsens ettermiddag, gikk to disipler de 13 kilometerne fra Jerusalem til Emmaus. Det hadde vært en følelsesladet dag – noen følelsesladede dager.
Deres hjerte var bedrøvet. Deres sinn var rørt av undring og sorg. De snakket om Jesus fra Nasaret – hans død, ryktene om hans oppstandelse og den verkende usikkerheten rundt hva det hele betydde.
Mens de gikk, kom en fremmed gradvis inn i samtalen deres. Det var Jesus, selv om de ikke gjenkjente ham. Deres øyne var tilslørt og deres forstand fordunklet. Den fremmede sa til dem: “Hva er det dere går og samtaler om på veien?” (Lukas 24:17).
En av disiplene, Kleopas, reagerte med vantro over at noen kunne være så uvitende om de dramatiske hendelsene som hadde rystet Jerusalem den helgen. “Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene?”
“Hva da?” spurte Jesus.
Deres svar var inderlig og umiddelbart: “Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket” (Lukas 24:18–19). De sa de hadde håpet at Jesus ville forløse Israel, likevel var det den tredje dagen siden hans død. Og selv om noen kvinner hadde fortalt om englebesøk som erklærte at han var i live, hadde ikke apostlene som hadde gått for å undersøke, sett ham.
Så talte Jesus – ikke som en fremmed, men som en lærer. “Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt” (Lukas 24:25). Han forklarte Skriftene for dem, fra Moses og fra alle profetene, og åpenbarte tingene om seg selv. Forestill deg at du vandrer i timevis sammen med Guds Sønn, livets Herre, og hører ham tyde profetiene om Messias. Deres sorg begynte å lette, erstattet av ærefrykt og en bevegende følelse.
Bli hos oss
Da de nærmet seg Emmaus, gjorde Jesus som om han ville ha gått videre. Men de ba ham innstendg: “Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller” (Lukas 24:29). Han ble hos dem, satte seg og brøt brødet.
Eldste James E. Talmage (1862–1933) i De tolv apostlers quorum skrev følgende om det som så skjedde: “Det kan ha vært noe ved den inderlighet hvormed han velsignet brødet, eller ved den måte hvorpå han brøt det og delte det ut, som gjenoppvekket minner fra tidligere dager, eller de fikk muligens øye på hans gjennomborede hender; men uansett hva den plutselige årsak kunne være, betraktet de sin gjest inngående, og ‘da blev deres øine åpnet, og de kjente ham; og han blev usynlig for dem’ [Lukas 24:31].”
I øyeblikket som fulgte, vendte de seg til hverandre og sa: “Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” (Lukas 24:32). Denne brenningen var ikke forvirring eller frykt – det var gjenkjennelse. “De følelser som beskrives på denne måten, er det avgjørende vitnesbyrd om den guddommelige Sønn,” underviste eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum.
Vår personlige vei til Emmaus
“Hva ville han si til deg hvis du kunne gå ved siden av ham og snakke med ham?” spurte eldste Patricio M. Giuffra i De sytti.
I likhet med disiplene forstår vi kanskje ikke at Frelseren går sammen med oss, sa han. “Vi ser kanskje ikke hvordan han holder seg hos oss, strever med oss, arbeider med oss og gråter med oss.” Livets distraksjoner – enten det er prøvelser eller gleder – kan tilsløre hans nærhet.
Hver enkelt av oss går vår egen vei til Emmaus. Langs denne veien møter vi sykdom, svakhet, økonomiske utfordringer eller til og med den stolthet som kan følge med suksess. Men vi trenger aldri å gå alene, sa eldste Giuffra. “Vi kan innby Frelseren til å bli hos oss.”
Når vi lærer om Kristus, adlyder hans bud, ber, studerer Skriftene, følger de levende profeter og innbyr ham til å bli hos oss, begynner vi å gjenkjenne hans innflytelse. Disiplenes bønn til ham – “Bli hos oss” – skulle også være vår bønn, sa eldste Giuffra. Og når det er det, vil også vårt hjerte brenne i oss.