Ja, her er jeg

Herren lovet Abraham og Sara en enorm etterslekt. Denne velsignelsen tok sin tid før den kom, eller rettere sagt, den kom i Herrens tid. Herren satte imidlertid Abrahams tro på prøve da han ba ham om å ofre sin sønn Isak, som var velsignelsen de hadde bedt om og ventet på så lenge. Vi har kanskje lest denne beretningen mange ganger, men hvor ofte har vi satt oss i Abrahams situasjon?

Det er vanskelig å forestille seg en øm fars følelser før et slikt oppdrag. Abrahams beslutning om å adlyde, slutter imidlertid aldri å forbløffe meg da han forberedte seg til å dra til et fjell ved Moria-landet og ofre det ønskede offeret. Som et uttrykk for villighet og underkastelse til vår himmelske Faders vilje, ble hans svar: “Ja, her er jeg.” (Se 1 Mosebok 22:1–2.)

Til gjengjeld for sin lydighet, ble han velsignet med at Isak ble bevart, så vel som med vidunderlige og uendelige velsignelser for seg selv, for Sara og for deres etterkommere (se 1 Mosebok 22:15–18).

Frelserens underkastelse

Det ypperste eksempel på lydighet og underkastelse til vår himmelske Fader, dreier seg utvilsomt om Frelseren Jesus Kristus. Han viste sin villighet til å adlyde ved å komme til denne jord, ved å bli døpt, bli ren og fullkommen, og ved å gi sitt liv som et offer og påta seg sitt folks smerter, lidelser, skrøpeligheter, synder og død, så han kan vite hvordan han kan hjelpe oss i kjødet (se Alma 7:11–13).

Opplevelsen var så intens at den et øyeblikk fikk ham til å spørre om det var mulig å la den bitre kalk gå ham forbi. Så sa han straks: “Men la ikke min vilje skje, bare din” (Lukas 22:42) – med andre ord: “Se, her er jeg” – og viste derved sin villighet til å gjøre Faderens vilje.

Hvordan kan vi utvikle denne villigheten til å gi et “Se, her er jeg” som svar på enhver forespørsel vår himmelske Fader sender oss som medlemmer av Kirken, og noen ganger på et personlig plan?

Paulus underviste romerne: “Kjærligheten [er] lovens oppfyllelse” (Romerne 13:10). Hvis jeg ønsket å finne et ord som synonymt erstattet uttrykket “lovens oppfyllelse”, tror jeg ordet lydighet raskt ville komme til mitt sinn. Derfor kan vi si at kjærlighet er lydighet. Derfor gir Frelserens uttalelse “Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud” (Johannes 14:15) stor mening.

Vi kan svare med et “Se, her er jeg” eller, med Nephis ord: “Jeg vil gå og gjøre” (1 Nephi 3:7). På vårt moderne språk kan vi si: “Selvfølgelig er jeg villig til å gjøre det vår himmelske Fader befaler, uansett omstendigheter.”

Men det jeg ønsker å understreke, er kjærlighet-lydighet-forholdet, som betyr at vi adlyder Faderen fordi vi elsker ham. Jeg tror at å velge å adlyde er en av de beste måtene tydelig å erklære vår kjærlighet til ham på. “Troen uten gjerninger [er død]” (Jakobs brev 2:26), og personlig tror jeg ikke kjærlighet til vår himmelske Fader og Jesus Kristus uten lydighet er særlig levende heller.

Hvordan øker vi vår kjærlighet til ham og vår lydighet til ham? Frelseren sa: “Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus” (Johannes 17:3). Å kjenne Jesus Kristus – og gjennom ham Faderen – gjør oss i stand til å vite hvilken kjærlighet de har til oss og de ubeskrivelige tingene de har gjort og fortsatt vil gjøre for oss, også i de vanskelige øyeblikkene vi opplever i dette jordelivet. Å kjenne til dem forandrer vårt hjerte, får oss til å ønske å følge deres eksempel i våre handlinger og være villige til å si i ord og gjerning: “Se, her er jeg.” Denne villigheten gjenspeiles i et ønske om å lese i Skriftene eller i å henvende seg til vår himmelske Fader i bønn.

“Se, her er jeg” kan være et svar på et kall til å reise på misjon eller til å bli mer viet til å adlyde bud som å holde sabbaten hellig, hedre våre foreldre eller prøve å leve et moralsk rent liv. “Se, her er jeg” er uttrykket som stadig ledsager Kristi disipler, selv når det ønskede offer påvirker det vi ønsker mest eller som vi har betalt en høy pris for.

Denne villigheten til å adlyde er svært verdifull, spesielt med hensyn til de pakter vi inngikk da vi ble døpt eller kom inn i tempelet. Kan du forestille deg hvordan livet ville vært om vi hele tiden tenkte: “Se, her er jeg” når vi påtar oss Kristi navn, eller for alltid å minnes ham og holde hans bud? Deltagelse i nadverden innbyr oss til å fornye denne forpliktelsen, som skulle gjenspeiles i våre handlinger i løpet av uken. Det samme gjelder når vi drar til tempelet, når vi inngår eller husker de pakter vi inngår der.

Jeg husker en samtale jeg hadde med et nygift par for mange år siden mens jeg var biskop. En kveld hadde de en lang, heftig diskusjon om betaling av tiende. Den unge mannen hadde vært gjennom en vanskelig uke på jobben, og ønsket å spare pengene han hadde tjent til noen av deres personlige utgifter. Jeg husker imidlertid den unge hustruens ord da hun, foran sin mann, sa: “Biskop, jeg er villig til ikke å betale disse utgiftene, og til og med slutte å spise om nødvendig, men jeg ønsker å betale tiende og adlyde Herren.”

Så rungende var dette “Se, her er jeg”, uttrykt med et så stort vitnesbyrd av den unge hustruen, at mannen og jeg følte en sterk ånd under samtalen. Til syvende og sist vet jeg ikke om det var av hans eget ønske eller fordi han ble overtalt av sin hustru, men mannen endte opp med å betale tiende den helgen.

Søndagen etter, før møtene, ba den unge mannen meg om et par minutter. Med et ansiktsuttrykk som var annerledes enn uken før, sa han til meg: “Biskop, forrige uke betalte jeg endelig tiende, og jeg var redd for at jeg ikke ville ha nok penger til mat, men jeg vil bare du skal vite at denne uken hadde vi dobbelt så mye penger til mat som vi vanligvis har. Biskop, det var et mirakel, og jeg ønsker alltid å se disse miraklene i mitt liv.” For meg var det som om den unge mannen sa til meg: “Biskop, jeg er villig til å svare med et ‘Se, her er jeg’ på alt Gud ber meg om.”

Herren har sagt at han er forpliktet når vi gjør som han sier (se Lære og pakter 82:10). Tror vi virkelig på strengheten i dette løftet?

Velsignelsene kommer kanskje ikke i vår tid eller slik vi ønsker, men jeg vitner om at løftet er reelt og sant. Det krever kjærlighet til ham, underkastelse, et ønske om å gjøre hans vilje og å leve som Kristi disipler. Han vil hjelpe oss og velsigne oss med å forstå og holde våre pakter. På den måten, når han ber oss om å gjøre hans vilje, kan vi svare med et rungende “Se, her er jeg, Herre!”