Hvordan forholdet mitt med Gud bragte meg fra en vanskelig barndom til å spille Kristus

Mens vi bodde på et senter for hjemløse, ble vi presentert for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg elsket evangeliet. Selv om vi fremdeles strevde i årene som fulgte, ble byrdene lettere å bære jo mer jeg konsentrerte meg om å utvikle forholdet til Gud.

Jeg hadde ikke kontakt med faren min, og fordi mamma strevde med ubehandlede psykiske lidelser, var det mye sinne hjemme hos oss.

Jeg hadde ingen kontroll over utfordringene jeg sto ovenfor, men jeg fant alltid tilflukt i Gud og Jesus Kristus. Det var et rom som ingen verdens ting kunne trenge inn i. Jeg verdsatte stille stunder i bønn, skriftstudium og skriving i dagboken, og når det ble veldig vanskelig hjemme, trakk jeg meg tilbake til naturens stillhet.

Som Eldste Sandino Roman i De sytti underviste:

“Be til deres himmelske Fader som om det var første gang. Uttrykk deres kjærlighet og takknemlighet for hans velsignelser …

Hvis dere er oppriktige og ydmyke, vil dere høre svaret hans og starte et personlig og varig forhold til vår himmelske Fader og Jesus Kristus.”

Når jeg tilbragte tid sammen med Gud, kunne jeg se glimt av hans hånd i livet mitt, og det var en kilde til håp. Noen ganger når forholdet til moren min var smertefullt og fremtiden så dyster ut, ba jeg om hjelp, og Ånden beroliget meg.

Dette guddommelige forholdet ble en drivkraft i livet mitt, også når jeg spilte i skuespill. Da jeg var 12 år, ble jeg tilskyndet til å prøvespille rollen som den unge Jesus i bibelvideoene. Jeg ønsket mer enn noe annet å skildre den Frelseren jeg elsket. Jeg filmet prøvespillingen på et ødelagt digitalkamera, iført mammas rosa badekåpe, og sendte det inn.

Jeg fikk ikke rollen jeg ønsket, men jeg ga aldri opp håpet om at jeg fremdeles kunne tjene Herren som skuespiller. Jeg var takknemlig for mindre roller i andre prosjekter i Kirken. Til slutt prøvespilte jeg for rollen som Frelseren igjen – denne gangen som ung voksen for Kirkens påskekampanje “Større kjærlighet”.

Da jeg fastet og forberedte meg åndelig til prøvespillingen, tenkte jeg på alt Frelseren har gjort for meg. Jeg ga min aller beste tolkning av den Frelseren jeg alltid har kjent, med fokus på den glede, kjærlighet, fred og uselviskhet som jeg vet han uttrykker fullkomment.

Og jeg fikk rollen. Sirkelen var sluttet, og jeg tenkte på da jeg ble tilskyndet til å prøvespille for den andre rollen da jeg var yngre. Jeg kunne se hvordan vår himmelske Fader virket i mitt livs detaljer og alltid ledet meg fremover.

Forholdet jeg hadde til Frelseren påvirket hvordan jeg fremstilte ham – fordi jeg kjenner ham. Han lengter etter å bringe fred og helbredelse til dem som lider og trenger hans lys.

Jeg visste at min fremstilling av Frelseren slett ikke handlet om meg. Jeg hjalp folk å se og kjenne Jesus Kristus på en måte som jeg håper tenner deres tro og håp i Ham, Fredsfyrsten.

Livets utfordringer kan skape en følelse av håpløshet og at du er løsrevet fra en høyere hensikt. Men hvis du husker din guddommelige identitet og forholdet til Kristus, kan enhver samtale du har med andre, ethvert prosjekt du arbeider med og hvert skritt du tar, bringe deg nærmere Frelseren.

Selv om oddsene er mot deg, kan du under alle omstendigheter finne glede, mening og veiledning når du er knyttet til vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Du kan ha et “fullkomment, klart håp” (2 Nephi 31:20). De elsker deg fullkomment. Og de går sammen med deg.

Det er slik vår himmelske Fader og Jesus Kristus alltid har stilt opp for meg. Og jeg vet at på grunn av dem kommer virkelig alt til å ordne seg.