Ta imot den uventede Messias med glede

Med tiden stilnet lovprisningene og jubelropene, slik de gjerne gjør her i livet. Folkemengden spredte seg. Folk gikk tilbake til det de ellers hadde planlagt.

I mellomtiden hadde Jesus et rolig siste måltid sammen med apostlene. Han underviste, oppmuntret og ba for dem. Han ga dem nadverdsordinansen de skulle minnes ham ved.

Så gikk han inn i en hage kalt Getsemane, og der – alene – tok han på seg verdens synder. Han tråkket “pressekaret” alene, og ingen var med ham (Jesaja 63:3).

På slutten av neste dag hang Jesus på et kors mellom to vanlige røvere, og han led en grusom og ydmykende henrettelse. Istedenfor å bli tilbedt, ble han nå hånet. “Han er Israels konge”, sa folket, “la ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro ham” (Matteus 27:42).

Noen av tilskuerne må ha vært oppriktig forvirret. Var ikke dette den samme mannen som hadde forårsaket alt oppstyret noen dager tidligere? Skulle ikke han være vår Befrier? Hvordan kan han frelse oss hvis han ikke engang kan frelse seg selv?

Nå i ettertid kan vi tydelig se at folk hadde feilaktige forventninger om Jesu egentlige misjon.

Har vi ikke alle opplevd et og annet tilfelle der forventningene til livet ikke samsvarte med hva som faktisk skjedde? Er ikke uventede overraskelser en del av livet?

Jesu Kristi evangelium er et evangelium med høye idealer.

Men det burde ikke komme som en overraskelse at idealene ikke alltid stemmer overens med jordelivets rotete og dagligdagse realiteter.

I en fullkommen verden ville alle alltid holde Guds bud. I en fullkommen verden ville vi alle føle oss velsignet og lykkelige, og hvert trofast medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ville ha et sterkt og tilfredsstillende ekteskap og familie.

Men faktum er at noen av oss står overfor svært komplekse og skremmende utfordringer som gjør at disse velsignelsene virker nesten utenfor rekkevidde.

Hva gjør vi så når evangeliets vakre, universelle og evige idealer kolliderer med livets smertefulle, individuelle og jordiske realiteter?

Det er minst to ting du bør huske:

Aldri gi opp idealet.

Ikke se bort fra realitetene.

Det er ikke lett for vårt jordiske sinn og hjerte å holde fast ved to prinsipper som synes å motsi hverandre.

Som en løsning på dette problemet kan vi derfor lett trekke forhastede slutninger: “Hvis jeg lider, må det være fordi jeg har gjort noe galt.” Eller: “Hvis jeg ikke får de velsignelsene jeg håpet på, kan ikke løftene være ekte.”

Men kanskje det finnes en annen måte å se det på. Sa ikke Herren nettopp dette? “For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.” (Jesaja 55:9)

Har du noen gang lagt merke til hvor forskjellig ting ser ut fra høyden? Er det ikke utrolig hvor lite alt ser ut når du kommer helt opp til toppen og ser ned i dalen igjen?

Gud oppfordrer oss til å følge hans vei til et høyere og helligere perspektiv. Da får du se verden og dens utfordringer med andre øyne. Du får se ting i sammenheng med hele skapelsen og frelsesplanen.

Mine kjære venner, dere befinner dere i en del av livet hvor dere må ta viktige avgjørelser med ekte konsekvenser knyttet til utdannelse og yrke, hvem dere skal gifte dere med og når dere skal begynne å stifte familie. For alle disse valgene trenger du himmelens velsignelser og veiledning fra Den hellige ånd. Og den er der. Det er tilgjengelig. Følg mønsteret som Herren lærte Oliver Cowdery: “Du må tenke det ut i ditt sinn, så må du adspørre meg om det er riktig.” (Lære og pakter 9:8)

Du har en hjerne og et hjerte. Og du vil få visshet.

Så vær så snill og be din himmelske Fader om velsignelser og veiledning. Fortell ham om håp, drømmer og ønsker. Men når du gjør det, må du sørge for at du ikke prøver å få ham til å se ting på din måte. Be ham åpne øynene dine for å se ting slik han ser dem. Det er da svarene begynner å strømme på. Det er da du går opp fjellet og begynner å se ting fra et høyere perspektiv – vår himmelske Faders perspektiv.

Da får du se at mange ting som virket veldig store og overveldende, faktisk er mye mindre og ikke så truende lenger.

Samtidig vil du oppdage den evige betydning av visse ting som virker små for jordiske øyne.

Når vi ber, følger vi eksempelet Frelseren satte for oss i Getsemane da han ba: “Far … la ikke min vilje skje, bare din.” (Lukas 22:42)

Du får svar på bønn. Det vitner jeg om. Kanskje ikke på din måte, men absolutt på hans måte. Noen ganger kommer de gjennom et skriftsted, en hellig følelse eller ord fra en du stoler på, men de kommer.

Herren kjenner deg virkelig. Han kjenner hjertet ditt. Han vet hva du heter. Disse øyeblikkene kan være som det hellige, fredelige øyeblikket en vakker vårmorgen utenfor en tom grav, da en ung kvinne gråt og den oppstandne Jesus kalte henne ved navn (se Johannes 20:16).

Kan du føle Jesus kalle deg ved navn med sin milde røst? Husk at Frelseren vet hva du heter. Han er glad i deg.

På palmesøndag tiltrakk Jesu seierrike inntog i Jerusalem seg en folkemengde. Det var et strålende og spennende øyeblikk. Men enda viktigere var det Jesus gjorde etter at han kom inn i Jerusalem – selv om mye av det ble gjort i stillhet, enerom og ikke ble lagt merke til av folk flest.

Det var kanskje ikke det folket forventet av Messias. Men det var det Gud hadde lovet. Og det var det folket – menneskeheten, du og jeg – det vi alle trengte. Det var den himmelske gave og det sonoffer som hele menneskeheten, alle Guds barn, trengte.

“Se”, sa profeten Sakarja , “din konge kommer til deg” (Sakarja 9:9).

Akkurat slik han gikk seirende inn i Jerusalem, kommer den milde Kristus inn i livet til hver enkelt, hvis du tar imot ham.