Hva om jeg ikke føler en “gnist” på første stevnemøte?

For å gi deg litt kontekst, jeg og min fremtidige ektemann møttes da han var på misjon i menigheten min. Flere år senere tok han kontakt via sosiale medier. Vi sendte tekstmeldinger og snakket på videosamtaler, men han bodde på en annen øy enn meg, så det var vanskelig å møtes fysisk.

Da vi endelig møttes for å gå på et offisielt stevnemøte, hadde vi snakket sammen i omtrent et år, og vi hadde mange forventninger til hvordan dette første stevnemøtet ville gå.

Men vi hadde ikke truffet hverandre på flere år, og for å være ærlig, følte vi oss begge utilpasse.

Det føltes ikke så fantastisk eller spennende som vi hadde forventet. Så etter at jeg kom hjem, mens jeg var opptatt med en ny jobb og han sjonglerte livet som medisinstudent, gikk luften litt ut av samtalene våre. Det var ingen magisk forbindelse, så hvorfor skulle jeg bry meg?

Tre år gikk, og han endte opp med å gjennomføre sin turnus et par timer unna der jeg bodde – nært nok til at vi nå var innenfor de samme grensene for UEV-konferanser.

Jeg vet dette høres sprøtt ut, men da jeg satt bakerst på en av konferansene, kikket jeg bort og så ham. Og plutselig var han det eneste jeg kunne se, og jeg følte følgende tilskyndelse fra Ånden:

“Han er den rette.”

Hva?

Jeg satt der, helt lamslått. Hvorfor fikk jeg dette svaret nå – etter flere år? Og hva skulle jeg gjøre med det?

Det viste seg at selv med et så klart og mirakuløst svar, trengte vi likevel tid til å bli kjent med hverandre. Han ba meg ut igjen; jeg takket ja. Så fortsatte vi med flere stevnemøter. Og da vi ga oss selv tid til å bli kjent med hverandre istedenfor å stole på at en øyeblikkelig forbindelse skulle oppstå, utviklet vi noe dypt og ekte.

Så hva med den flyktige gnisten?

Hvorfor var den ikke der den første gangen?

Hvis du ikke føler noe spesielt på et første stevnemøte, betyr det at ethvert potensielt romantisk forhold vil bli mislykket?

Alle disse er gode spørsmål. Og jeg har ikke svarene på dem alle. Men her er noen flere spørsmål du kan vurdere når du er interessert i noen, men ikke nødvendigvis føler en umiddelbar forbindelse:

• Motiverer og inspirerer denne personen meg til å være den beste utgaven av meg selv?

• Vet jeg hva jeg egentlig ser etter i en ektefelle?

• Kjenner jeg min sanne verdi som et Guds barn? Og ser vedkommende min verdi?

• Har jeg søkt Åndens bekreftelse på at dette er et godt menneske å være i et forhold med for meg?

Eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum underviste: “Bli det du søker etter. Se etter noen du kan vokse sammen med. Å vokse sammen betyr at hver enkelt av dere vokser som individ åndelig, intellektuelt og sosialt. Men å vokse sammen betyr også at dere oppfyller deres fulle potensiale når dere vokser sammen som ektepar og som familie.”

Jeg ønsker ikke å bagatellisere ønsket om å tiltrekkes og å være kompatibel med din ektefelle. Selvfølgelig burde du se etter noen du synes er interessant, vennlig, attraktiv, morsom, uansett hvilke egenskaper du føler vil gjøre livet på paktens sti mer gledesfylt og fantastisk.

Men hvis du urolig analyserer et første stevnemøte og lurer på om du følte de “riktige” tingene og hva de betyr, husk at “Gud ga oss ikke motløshets ånd. men krafts og kjærlighets og sindighets ånd” (2 Timoteus 1:7). Hvis du stoler på at du har en sindig ånd og kan motta personlig åpenbaring, kan du roe det ned, fullt ut forstå dine følelser, og ta den tiden du trenger til å bestemme deg for om du kan se en fremtid med noen.

Ekte, sann kjærlighet er så mye mer enn bare en gnist.