Bare digitalt: Unge voksne
Jeg valgte å stole på Gud igjen etter å ha opplevd utfordringer på min misjon
Artikkelforfatteren bor i Spania.
Misjonen gikk ikke slik jeg alltid hadde sett det for meg, og det gjorde at jeg følte meg forvirret og alene – helt til jeg lærte å sette min lit til Gud.
Da jeg begynte på misjon, hadde jeg høye forventninger. Jeg ville tjene trofast, døpe mange mennesker og komme hjem med frimodighet og inspirerende historier å fortelle. Jeg ville gjøre familien min stolt.
Gjennom hele opplæringen ble jeg imidlertid uventet fylt med angst. Jeg elsket evangeliet – jeg forsto ikke hvorfor det var så vanskelig for meg å dele det med andre. Da jeg strevde med å føle meg trygg mens jeg underviste, begynte jeg å tvile på meg selv og min tro.
Etter hvert som tiden gikk, ble jeg deprimert (covid-19 hjalp heller ikke). Misjonspresidenten min var ikke særlig kjent med psykiske utfordringer, og vi fikk ikke alltid like god kontakt under samtalene våre. Jeg begynte å gå til en terapeut, noe som hjalp veldig, men mine vanskeligheter med evangeliet forsvant ikke. Jeg var redd for å snakke med misjonspresidenten igjen om følelsene mine, fordi jeg var redd han ville sende meg hjem, og jeg ønsket å fullføre misjonen min.
Jeg trodde feilaktig at folk ikke burde streve på misjon, eller når de prøver å gjøre det rette, så situasjonen min forvirret meg. Skulle jeg ikke oppleve glede mens jeg utførte Herrens verk?
Tro i motgang
Etter endt misjon strevde jeg med å finne svar og støtte med hensyn til mine kompliserte følelser. Jeg hadde ingen kontakt med mine ledsagere eller misjonspresidenten, og jeg skammet meg veldig over følelsene mine. Jeg var redd for å dele dem med andre, fordi ingen andre syntes å ha strevd på misjonen sin – eller i det minste snakket de ikke om det.
En dag i kirken snakket min lærer i Søndagsskolen om hvordan sønnen hennes, som trofast hadde etterlevd evangeliet og vært på misjon, stadig møtte utfordringer i livet og følte at det var urettferdig. Hun beskrev den samme situasjonen som jeg var i!
Hun vitnet om at kunnskap om evangeliet ikke beskytter oss mot vanskeligheter og utfordringer, men at det å ha tro og holde våre pakter, kan hjelpe oss å motta styrke fra vår himmelske Fader og Jesus Kristus, og Den hellige ånds trøst.
Livet handler om å velge å stole på vår himmelske Fader i de stundene og finne fred, vekst og større tro midt i vanskelighetene og urettferdigheten.
President Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap, sa en gang: “Jeg ønsker å oppmuntre dem som er midt i harde prøvelser, som føler at deres tro kan være i ferd med å svinne under problemenes stormangrep. Problemer i seg selv kan være deres måte å bli sterkere, og til slutt få en urokkelig tro på.”
Jeg innså at misjon, og alt Herren ber oss om å gjøre, ikke alltid er lett. Og hele tiden var de prøvelsene jeg trodde svekket min tro, erfaringer som kunne styrke den. Jeg måtte forandre mitt perspektiv. Gjennom min himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus kunne jeg la vanskelighetene jeg opplevde på misjon og etterpå, forsterke min tro.
Fornyet tillit
Eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum sa nylig: “Tro utholder livets prøvelser og usikkerhet fordi den er solid rotfestet i Kristus og hans lære. Jesus Kristus og vår Fader i himmelen som sendte ham, utgjør tilsammen den eneste ufravikelige, fullkomment pålitelige gjenstand for vår tillit.”
Når livet blir annerledes enn forventet, kan vi, istedenfor å tro at vår himmelske Fader har forlatt oss eller at evangeliet ikke er sant, velge å stole på ham.
Jeg har også lært hvor viktig det er å snakke med betrodde mennesker og ikke lide i stillhet. Ikke alle vil forstå våre erfaringer fullt ut, men meningsfylt kontakt med andre er så viktig for vårt psykiske og åndelige velvære.
Vår himmelske Fader elsker oss fullkomment, og vi har en Frelser som forstår oss. De vil at vi skal huske at vi alltid kan stole på dem.