Jeg oppdaget det selv

Jeg så nylig mine eldre søsken ta valg som førte dem på forskjellige veier. Min bror forberedte seg til å reise på misjon. Søsteren min trakk seg derimot helt bort fra Kirken. Avgjørelsen hennes forvirret meg, og en stund var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle bearbeide den.

Jeg innså at min tro ikke var noe jeg selv hadde valgt – det var noe jeg hadde vokst opp med. Jeg trengte å finne ut av hva jeg egentlig trodde på selv. Trodde jeg på evangeliet fordi det var sant, eller fordi det var alt jeg noensinne hadde lært? Og kunne jeg fortsatt være et godt medlem av Kirken selv om jeg hadde spørsmål?

Jeg vendte meg til Skriftene med ny besluttsomhet. Jeg begynte å lese med spørsmål i tankene, og søkte svar og forståelse. Jeg forsto etter hvert at det å stille spørsmål om min tro ikke betydde at jeg var i ferd med å miste troen. I stedet betydde det at jeg kunne bygge en dypere og mer personlig grunnvoll.

Å utvikle et vitnesbyrd er ikke en engangshendelse, det er en livslang prosess med å stille spørsmål, søke og bekrefte. Jeg har følt Ånden vitne for meg om at evangeliet er sant, men jeg har også opplevd tider da jeg følte meg langt borte fra Gud. Tro er ikke statisk, det er noe vi må gi næring daglig ved bønn, skriftstudium og tjeneste.

Å vokse opp i Kirken har gitt meg en grunnvoll, men det er opp til meg å bygge videre på den. Når vi fortsetter å vende oss til Herren, vil han styrke vår tro og hjelpe oss å navigere gjennom livets uvissheter.