Unutea J.

Foto: Stephane Sayeb

Det var en ettermiddag, og jeg husker det som om det var i går. Mor ba meg sette meg ned og lytte fordi det var noe hun ville spørre meg om. Hun hadde nettopp fått en e-post med forespørsel om jeg kunne holde tale på stavskonferansen. Da hun fortalte meg dette, ble jeg nervøs: Jeg liker ikke å snakke foran et publikum. Jeg så på henne med store øyne.

Hun ga meg tid til å tenke på det og spørre Herren. Hun fortalte meg også at det var en fin måte å invitere far på, som ikke er medlem, til å delta på stavskonferansen vår for første gang. Jeg tenkte derfor over det, og mor og jeg ba sammen.

Jeg sa ja til å tale på konferansen. Etter dette fastet og ba vi mye som familie for at Ånden kunne inspirere meg og slik at talen min kunne påvirke andre, spesielt pappa.

Jeg vet at min far ble rørt den dagen. Da jeg holdt talen min, så jeg ham rett i øynene slik at han kunne se at mine ord og min tro på Gud, uansett hvor stor eller liten, er reell.

Jeg vet at Frelseren elsker meg fordi han alltid har vært der for meg, spesielt i denne prøvelsen. Og selv når jeg tviler, vet jeg at han alltid vil være der for meg. Uansett hvilken situasjon jeg befinner meg i, er alt jeg trenger å gjøre å vende meg til ham av et oppriktig hjerte.