Gud passer på meg

Foto: Christina Smith

Jeg ble rammet av et svært plutselig anfall av depresjon noen uker etter at jeg fikk mitt misjonskall. Jeg hadde ingen energi, ingen motivasjon, og det skumleste av alt var at jeg var sint. Sint på min familie, venner, Gud og på meg selv. På grunn av måten jeg følte meg på, klarte jeg ikke å nå målene jeg hadde satt for meg selv.

Jeg følte at Gud lot meg trekke det korteste strået. I så stor del av mitt liv hadde jeg funnet lykke i tjeneste for mine venner og familie. Jeg tenkte alltid på måter å løfte dem opp og gjøre livet deres bedre. I tillegg hadde jeg nettopp forpliktet meg til å bruke de neste to årene av mitt liv på å gjøre akkurat det samme. Jeg følte at mitt liv var viet til tjeneste, og likevel kunne ikke Gud tilskynde bare en person til å sjekke hvordan jeg hadde det? Det virket egentlig ikke som om han brydde seg.

Selvfølgelig var det ikke sant i det hele tatt. Gud brydde seg mer om meg enn jeg engang kunne fatte. Han ga meg alt jeg trengte. Han ga meg et sett med sterke vaner som holdt meg i kontakt med evangeliet, en utrolig familie som var snill og kjærlig og støttende, men som også påvirket meg til å gjøre endringer og forbedre meg selv, og han velsignet meg med et par fantastiske venner som (enten de visste det eller ikke) ga meg den styrken jeg trengte for å fortsette.

Selv om jeg egentlig ikke kunne se det mens jeg var midt i prøvelsen, passet Gud på meg. Da jeg mottok min tempelbegavelse, innså jeg at Gud har passet på meg fra tidenes begynnelse – bokstavelig talt! Hver del av planen ble bygget slik at jeg til slutt kunne føle fylden av celestial glede. Kronjuvelen i denne planen var hans enbårne Sønns offer, en gave så fullkommen at den aldri kan gjengjeldes.

Jeg er så takknemlig for Gud. Jeg er så takknemlig for min Frelser og for offeret han gjorde slik at jeg kan unnslippe smertene jeg føler i denne verden. Jesus Kristus lever, og han ønsker at vi også skal leve!