Skjulte skatter

I Lære og pakter 95 var Herren litt skuffet over de hellige. Han hadde tidligere befalt dem å bygge et tempel (se Lære og pakter 88:119) – men fem måneder senere hadde de ikke gjort noe med det.

Det virker utenkelig i dag. Å bygge templer er et viktig fokus for oss! Men Herren hadde ikke åpenbart mye om templer i 1833. De hellige forsto ikke fullt ut hvor viktige de ville bli.

Så hva gjorde Herren? Han gikk i detalj om hvorfor han ønsket at de skulle bygge et tempel (se Lære og pakter 95:8–17). Han utdypet det han hadde sagt før, idet han ga ny innsikt og understreket hvor viktig det var.

I 1834 lurte de hellige på hvorfor Herren hadde latt deres fiender plage dem og jage dem bort fra deres eget land. Gjennom profeten Joseph Smith ga Herren to svar:

For det første sa Herren at han noen ganger lar de ugudelige gjøre onde ting så de kan “fylle sine misgjerningers mål” (Lære og pakter 103:3). Alma sa det på denne måten: “Han tillater at de gjør [onde ting], så de straffedommer som han skal sende over dem i sin vrede, kan bli rettferdige.” (Alma 14:11).

Den andre grunnen Herren ga de hellige for deres problemer, var nok litt vanskeligere å høre: “For at de som kaller seg ved mitt navn, kunne bli refset en kort tid … fordi de ikke fullt og helt lyttet til de forskrifter og bud som jeg ga dem” (Lære og pakter 103:4).

Det betyr ikke at Gud godkjente deres fienders ugudelige og ulovlige handlinger. Han “inspirerte” ikke mobben til å angripe de hellige. Han lot dem bruke sin handlefrihet og grep ikke inn for å stoppe dem.

Men Herren lovet likevel at hvis de hellige ville adlyde, “[skulle] de aldri slutte å seire” (Lære og pakter 103:7).

Dere har kanskje lurt på hvorfor det høyere prestedømme er oppkalt etter Melkisedek. Herren forklarte det gjennom profeten Joseph Smith:

“Før hans (Melkisedeks) tid ble det kalt Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden. Men av aktelse eller ærbødighet for Det høyeste vesens navn og for å unngå å gjenta hans navn for ofte, ga de, eller kirken i fordums tid, dette prestedømme navn etter Melkisedek, eller Det melkisedekske prestedømme” (Lære og pakter 107:3–4).

Tenk på hvor ofte vi nevner “Det melkisedekske prestedømme” på Kirkens møter og i uformelle samtaler. Tenk deg så om vi, istedenfor “Melkisedek”, sa “Guds Sønn” hver gang. Det ville ha begynt å fremstå som mangel på respekt. Herren ønsket å forhindre det.