Hun visste ikke at jeg trengte det

Foto: Melanie Miza

Jeg hadde noen personlige problemer. En dag følte jeg meg ikke bra, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å gå på Seminar. Men jeg tenkte: “Det er mitt siste år, og jeg må dra nytte av det.”

Så jeg gikk dit, og vi snakket om hvordan Jesus Kristus kjenner hver enkelt av oss ved navn. Vi leste Lære og pakter 18:10: “Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne.” Jeg begynte å bli følelsesladet da jeg markerte verset. Når jeg blir følelsesladet, gråter jeg mye, så jeg ville ikke lese det igjen i klassen.

Senere spurte læreren: “Hva interesserte deg mest, og hvorfor?” Jeg ønsket ikke å snakke, men en venn av meg nevnte det skriftstedet. Hun bar vitnesbyrd om at Gud ikke kommer til å la oss være alene, at vi noen ganger glemmer, men at han kjenner oss, og at han vil være der for oss.

Da jeg hørte det, føltes det som om det var vår himmelske Fader som talte til meg gjennom vennen min. Det var som om han sa: “Ikke vend deg bort fra meg – jeg er her.”

Etterpå gikk jeg for å tørke meg i ansiktet, og vennen min kom bort til meg. Hun sa: “Jeg hadde ikke tenkt å dele det, men jeg følte at jeg måtte det fordi det ville hjelpe noen. Jeg visste ikke at den ‘noen’ var deg.” Dette bekreftet enda mer for meg at vår himmelske Fader er oppmerksom på meg.

Etter Seminar dro jeg hjem og ba. Vanligvis takker jeg og ber om ting. Men den bønnen – jeg tror det var den mest takknemlige bønnen jeg noensinne har holdt. Jeg følte Ånden på rommet mitt, og jeg følte at min himmelske Fader var der sammen med meg.