Måter vi følger Jesus Kristus på
Vi kan følge Jesus Kristus ved å slutte oss til ham i hans verk.
Feed My Sheep [Fø mine får], av David Koch
Når vi blir døpt, begynner vi prosessen med å påta oss Jesu Kristi navn. President Dallin H. Oaks skrev: “En av de viktigste betydningene av å påta oss Kristi navn, er en villighet og en beslutning om å påta oss Frelserens og hans rikes verk.”
Frelserens gjerning er “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv”. Udødelighet er en gave som Jesus Kristus allerede har garantert gjennom sin oppstandelse. Evig liv er den største gave Gud kan gi menneskene. Det er å leve evig som familier i hans nærhet.
For at vi skal motta evig liv, må vi bli trofaste Jesu Kristi disipler. Dette betyr at vi mottar det gjengitte evangelium ved å ha tro på Frelseren og hans forsoning, omvender oss, blir døpt, mottar Den hellige ånds gave og holder ut til enden.
Ivrig engasjert
Vi slutter oss så til Frelseren i hans verk ved å hjelpe Guds barn til også å bli trofaste Jesu Kristi disipler. Dette innbefatter å dele hans evangelium med andre, samle det adspredte Israel, utføre ansvarsoppgaver i Frelserens kirke og strebe etter å bli som ham.
President Russell M. Nelson stadfestet: “Alle gangene du gjør noe som hjelper noen – uansett på hvilken side av sløret – å ta et skritt mot å inngå pakter med Gud og motta sine nødvendige dåps- og tempelordinanser, hjelper du til med Israels innsamling.”
For å gjøre Frelserens verk til vårt verk, fokuserer vi på hans hensikter, holder hans bud og elsker hverandre. Når vi utfører hans verk på hans måte, er noen ting opp til oss å finne ut av på egenhånd. Frelseren erklærte:
Sannelig sier jeg, menneskene skulle arbeide ivrig for en god sak, og gjøre mange ting av egen fri vilje og tilveiebringe mye rettferdighet.
For de har kraften i seg til å handle som de vil, og hvis menneskene gjør godt, skal de på ingen måte miste sin lønn.”
Når vi følger Frelseren, slutter oss til ham i hans verk og hjelper andre å bli hans trofaste disipler, underviser vi i det han ville undervise, fokuserer på hans lære, og vier spesiell oppmerksomhet til de fattige, trengende og lidende. Frelseren forklarte dette tydelig da han siterte fra Jesaja i en synagoge i Nasaret:
“Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et nedbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne.”
Å slutte seg til Jesus Kristus i hans verk er spennende fordi hans gjerninger, planer og hensikter “kan ikke forstyrres, ei heller kan de tilintetgjøres”. Til dem som føler seg motløse, ga Herren dette rådet: “Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt, for dere legger grunnvollen til et stort verk, og ut av små ting kommer det som er stort.”
Hjertet og et villig sinn
Vi trenger ikke å tilføre Herrens verk ualminnelige talenter eller evner. Hans krav er ganske enkelt forpliktelse og villighet. Han har sagt: “Se, Herren krever hjertet og et villig sinn.” Herren kan gjøre den som er villig, skikket. Men han kan ikke eller vil ikke gjøre den som er skikket, villig. Uansett hvor talentfulle vi er, vil han ikke bruke oss med mindre vi er forpliktet til hans verk og villige til å hjelpe ham.
Samuel og Anna-Maria Koivisto viste både forpliktelse og villighet. Kort tid etter at de giftet seg, flyttet familien Koivisto fra Finland til Sverige for å søke karrieremuligheter. Etter at han kom frem, ble bror Koivisto invitert til å snakke med president Leif G. Mattsson, en rådgiver i presidentskapet for Göteborg Sverige stav. Fordi Samuel ikke snakket svensk, snakket de på engelsk.
Etter et kort besøk spurte president Mattsson Samuel om han ville virke som menighetens misjonsleder. Samuel påpekte det innlysende: “Men jeg snakker ikke svensk.”
President Mattsson lente seg over skrivebordet og spurte direkte: “Spurte jeg om du kunne snakke svensk, eller om du er villig til å tjene Herren?”
Samuel svarte: “Du spurte om jeg var villig til å tjene Herren. Og det er jeg.”
Samuel tok imot kallet. Anna-Maria tok også imot kall. Begge tjente trofast og lærte å snakke vakkert svensk underveis. Forpliktelse og villighet til å tjene Herren har kjennetegnet Samuel og Anna-Maria. De har lært meg at når vi yter tjeneste, bruker vi de talenter vi har, og så hjelper Herren oss å oppnå sine hensikter.
Når vi er villige til å tjene, streber vi etter ikke å klage eller knurre. Hvis vi ikke er forsiktige og ikke har et evig perspektiv og minner oss selv på hvem sitt verk dette egentlig er, kan vi klage, knurre og vakle i vår forpliktelse til Jesus Kristus. Dette kan utvikle seg til direkte opprør mot Herren. Til slutt kan vi miste den tro vi har.
Jeg ber om at vi alltid kan velge å følge Jesus Kristus ved å slutte oss til ham i hans verk. Når vi gjør det, blir vi gitt “de største og mest dyrebare løfter” herunder tilgivelse for synd, frelse, og opphøyelse. Vi er faktisk lovet den største gave Gud kan gi – evig liv.