Hvordan Kristus hjalp meg med mitt pedanteri

Jeg pleide å streve mye med pedanteri, som er som en religiøs tvangsnevrotisk lidelse, på en måte. Jeg strevde mye med skriftsteder som befaler oss å være fullkomne. Jeg forsto ikke hvordan det kunne være mulig.

En stund føltes mitt ansvar for å gå i kirken og lese i Skriftene som en byrde. Og å gjøre disse tingene ble ikke gode vaner, men tvangsnevrotiske for meg. Men jeg fortsatte likevel med disse tingene, for til syvende og sist visste jeg at de er gode, og det jeg burde gjøre.

Til slutt lærte jeg å ikke tenke på skriftlesning som en vane, men å bare fordype meg i Skriftenes ord. Jeg sluttet aldri å lese dem, men det ble mindre tvang for meg, og mer av noe jeg bare elsker å gjøre for å føle Guds ord.

Jeg innså at Jesus Kristus kompenserer for alle våre ufullkommenheter. Det endelige mål er å bo hos vår himmelske Fader og føle den fylde av glede som bare han kan gi. Når du gir Kristus alt du har, gir du ham hele ditt hjerte og holder ingenting tilbake. Han kan da gi deg alt i åndelig forstand. Jeg lærte å gi mitt hjerte til Kristus, og de andre tingene som var involvert i å være en disippel, fulgte etter.