Skjulte skatter

Frelseren underviste at “for meg er alle ting åndelige, og aldri har jeg noen gang gitt dere en lov som var timelig” (Lære og pakter 29:34).

Timelig betyr å forholde seg til denne fysiske verden. Er ikke Visdomsordet en “timelig” lov?

Selv disse “timelige” lovene er også åndelige, av minst to grunner:

1. Når du adlyder et bud, kommer du nærmere Den hellige ånd. Du føler Guds nærvær og hans kjærlighet mer. Det er klart det er åndelige velsignelser!

2. Selv de fleste “timelige” lover har åndelige velsignelser spesifikt knyttet til seg. Visdomsordet lover for eksempel fysisk helse (se Lære og pakter 89:18, 20), men det lover også at du vil “finne visdom og kunnskapens store skatter, til og med skjulte skatter” (Lære og pakter 89:19).

Vi forstår ikke fullt ut alle måtene åndelig helse kan påvirke fysisk helse på – og omvendt. Til syvende og sist er alle bud åndelige, ikke bare fordi Gud er åndelig, men fordi vi er det.

Hvis du reiser på misjon i dag, vil du alltid ha en ledsager og et sted å bo. Uansett hvor du blir kalt, vil Kirken allerede ha en tilstedeværelse der. Du vil på forhånd vite hvor lenge du forventes å tjene.

Ingenting av dette var tilfelle for de første misjonærene av det gjengitte evangelium!

De mennene som tok imot kall tidlig på 1830-tallet, reiste ofte alene og uten mye timelig støtte, da de tok med seg det nylig gjengitte evangelium dit ingen hadde hørt om det. Deres oppfordringer var åpne – kort sagt: “Gå ut og spre evangeliet til dere hører noe annet.”

Og Kirken ble ikke formelt organisert før 1830 – hver misjonær var også en ny konvertitt!

Å reise på misjon har fortsatt sine utfordringer. Parley P. Pratt behøvde for eksempel aldri å bekymre seg for distraksjoner på Internett. Men hele prosessen er mye jevnere, tryggere og mer organisert nå. Vi bør være takknemlige for de tidlige misjonærene som la grunnlaget og gjorde det så mye lettere for oss å bringe evangeliet til alle land.

Mange historier fra Skriftene er positive eksempler. De viser oss hva vi skal gjøre. Men noen få hendelser i Skriftene er noe man kan kalle “advarende fortellinger” – eksempler på ting man ikke bør gjøre.

En av dem er den triste historien om James Covel, en prest som ble introdusert til evangeliet og sa han ville adlyde enhver befaling Herren ga ham gjennom profeten Joseph Smith.

Kapittel 39 i Lære og pakter er nøyaktig det han ba om: En åpenbaring for ham personlig som fortalte ham hva Herren ønsket at han skulle gjøre og hva hans velsignelser ville være ved å gjøre det (se Lære og pakter 39:10–13).

Kapittel 40 er den skuffende epilogen: Han gjorde det ikke. Herren sa om Covel at han “mottok ordet med glede, men straks fristet Satan ham, og frykten for forfølgelse, samt verdens bekymringer, fikk ham til å forkaste ordet” (Lære og pakter 40:2).

Bror Covel brøt pakten han hadde inngått (se Lære og pakter 40:3). Vi kan kanskje føle med ham – han ble bedt om å ta den svært vanskelige avgjørelsen om å forlate en kirke der han hadde vært prest i 40 år! Men vi kan lære av feilen hans også.