“Justinas spørsmål”, Vennen, oktober 2025, 16–18.
Justinas spørsmål
Justinas foreldre var skilt. Var de fortsatt en evig familie?
En sann historie fra USA.
“Er vi fremme?” spurte Justina.
“Nesten,” sa bestemor. Bilen kjørte rundt svingen, og der var det! Tempelet lå på toppen av høyden. Det var så vakkert!
Justina og familien hennes var her under tempelinnvielsen. Mor sa det var et viktig møte hvor en apostel skulle holde en spesiell bønn inne i tempelet. Da ville tempelet være klart for at Kirkens medlemmer kunne utføre ordinanser inne. “Tempelinnvielser blir kringkastet slik at Kirkens medlemmer kan se dem fra sin kirkebygning,” forklarte mor. “Men vi er heldige som får være til stede på innvielsen inne i tempelet.”
Utenfor tempeldørene fikk de utdelt hvite plasttrekk som de skulle ha over skoene sine. Justina syntes de så tåpelige ut. “Hvorfor må vi bruke disse?” spurte hun bestemor.
“De beskytter de nye teppene,” hvisket bestemor. “Husk at vi må hviske inne i tempelet, ikke sant? Vi ønsker å være ærbødige i Herrens hus.”
Mens de gikk gjennom tempelet, stirret Justina opp i det høye taket. Det var så stille at hun ville gå på tærne og holde pusten. Hun ble forundret da de begynte å gå opp en vindeltrapp. Trappene så ut til å fortsette uten noen ende.
Endelig kom de til rommet der familien hennes skulle se på innvielsen. “Dette kalles et beseglingsrom,” sa bestemor lavmælt. Vet du hva som skjer her?”
Justina ristet på hodet.
“Det er her familier blir beseglet til hverandre for evig. Det betyr at de kan leve sammen i himmelen etter at de dør. Se på speilene.” Bestemor pekte på speilene på begge sidene av rommet. “Ser du hva som skjer når du ser på speilbildet ditt?”
Justina så i et av speilene og så speilbildet sitt bli gjentatt om og om igjen.
“Oi,” sa Justina og passet på å hviske denne gangen. “Det fortsetter for evig.”
Da innvielsen begynte, tenkte Justina på familien sin. Foreldrene hennes var skilt. Og hun visste at de ikke hadde blitt beseglet i tempelet.
Hun så på moren og søsknene som satt ved siden av henne. Ville hun få være sammen med dem i himmelen? Hva om jeg ikke kan være sammen med familien min for evig fordi vi ikke er beseglet? Denne tanken gjorde henne redd og bekymret.
Justina lente seg mot bestemor og spurte: “Hva skjer hvis man ikke blir beseglet til sin familie?”
Bestemor tenkte seg om et øyeblikk. Så sa hun: “Jeg vet egentlig ikke, kjære. Men jeg vet at Gud elsker oss og ønsker at vi skal være lykkelige.”
Justina tenkte på dette mens hun lyttet til neste taler. Snart var innvielsen nesten slutt. Og nå skulle vi synge “Guds ånd som en ild”.
Mens Justina sto og sang, fikk hun en varm følelse i hjertet. Hun visste at Den hellige ånd fortalte henne at alt ville ordne seg. Hun følte at hennes tro vokste.
Da sangen var over, ga Justina bestemor en klem. Hun hadde ikke alle svarene, men hun hadde tro på at Gud elsket henne og familien hennes veldig høyt. Hun visste at hun kunne stole på Ham.
Illustrasjoner: Jarom Vogel