På grunn av tempelet

“Misjonærene er her!”, ropte Graham. Han vinket til misjonærene mens de gikk mot huset deres.

Mamma, pappa og Grahams eldre bror, Nunu, hadde blitt døpt i fjor. Graham og lillebroren hans, Job, var for små til å bli døpt ennå. Men de likte likevel å lære av misjonærene.

“I dag vil vi snakke om tempelet,” sa eldste Hale. “Det er en spesiell bygning hvor du kan gi løfter til Gud og bli beseglet til familien din. Det betyr at dere kan være sammen for evig.”

“Det nærmeste er på New Zealand.” Eldste Singh holdt opp et bilde av en vakker, hvit bygning. “Reisen er lang. Men velsignelsene vil være verdt det.”

“Vi ønsker å dra,” sa mamma.

Grahams foreldre planla tempelturen sammen med en annen familie fra kirken. De ville være de første to familiene fra Vanuatu som gikk inn i tempelet!

Noen måneder senere kom dagen for å da de skulle dra. Det var første gang Graham tok fly, og det var gøy. Han så ut på skyene og havet under dem. Han så for seg den høye, hvite bygningen. Han gledet seg sånn til å se den!

Da de landet satte de seg på en buss. Det var en humpete kjøretur, og Graham var sliten. Men de var nesten fremme.

“Se!” Graham pekte ut av vinduet. Der var det! Det var enda vakrere enn på bildene.

Inne i tempelet var det stille og fredelig. De kledde seg i hvitt. En stund satt Graham og brødrene hans i venterommet og så på bilder av Jesus Kristus.

Så kom en tempelarbeider og tok dem med til beseglingsrommet. Grahams foreldre knelte ved et alter dekket av mykt stoff. De så så glade ut!

Graham og brødrene knelte ved siden av mamma og pappa. De så på de store, høye speilene på veggene. Speilbildet deres fortsatte i det uendelige.

“Speilene skal minne dere om at dere kan være sammen for evig,” sa tempelarbeideren.

Graham følte seg glad og trygg. Det føltes som om Frelseren ga ham en god klem.

Snart var det på tide å dra hjem. På bussen og på flyet tenkte Graham stadig på den spesielle følelsen han hadde hatt i tempelet.

Noen dager senere kom det en kraftig storm. Palmene så ut som de kunne knekke i to!

Graham var redd. “Kommer det til å gå bra med oss?”

“Ja,” sa pappa. “Men disse vindene er sterke. Misjonærene ba oss samle oss i kirkebygningen til uværet er over.”

Graham hjalp mamma med å bære litt mat og tepper til kirken. Vinden blåste så kraftig!

Inni seg følte Graham seg litt bedre. Alle vennene deres fra kirken var der. Men han kunne fortsatt høre vinden ule.

“Hva med huset vårt?”, spurte Graham.

“Vi må vente og se etter stormen.” Mamma klemte ham tett inntil seg. “Det som betyr mest er at familien vår er trygg. Husker du hva du følte i tempelet?”,

Graham nikket. “Jeg følte meg varm og trygg.”

Pappa smilte. “Og på grunn av Jesus Kristus og vår tempelbesegling, kan vi være sammen for evig.”

Graham tenkte på den varme, fredelige følelsen han følte i tempelet. Pappa hadde rett. På grunn av Jesus Kristus og tempelpaktene kunne de være en familie for evig. Og fordi han visste det, ville alt virkelig ordne seg.

Åpne PDF

Illustrasjoner: Eduardo Marticorena