En ny kirke for Jamesi
Jamesi følte seg annerledes her enn han gjorde i den andre kirken deres.
En sann historie fra Fiji.
Jamesi gikk ut til den lille inngjerdede plassen hvor familien holdt griser. “Vær så god, griser!” Han kastet litt mat til dem, og grisene gryntet lykkelig.
Så bar Jamesi rene vannflasker til kranen utenfor. Kaldt vann fosset ned i flasken da han skrudde på kranen. Han hjalp til hver dag med å mate grisene og å skaffe vann til familien.
“Jamesi!” ropte mamma. “Klar til å dra til kirken?”
Jamesi skrudde av vannkranen og bar den siste tunge flasken inn. “Nå er jeg det!”
Hver søndag gikk Jamesis familie i en kristen kirke i byen sin. Han likte å lære om Jesus Kristus.
Snart gikk Jamesi og hans yngre søstre, Unaisi og Marama, sammen med resten av familien til kirken. Noen løsgående kyllinger klukket i gaten.
Men da de kom dit, var dørene lukket. “Jeg glemte at kirken er stengt denne uken og neste uke siden pastoren er borte”, sa pappa.
“Er det en annen kirke vi kan gå i?” spurte Jamesi. Det ville vært trist om han ikke fikk gått i kirken denne uken.
Pappa tenkte seg om et øyeblikk. “Ja”, svarte han. “Jeg tror jeg vet om en annen.”
Jamesi og familien fulgte pappa tilbake til huset deres. Alle satte seg i deres lille trebåt ved elvebredden. Pappa satte seg bak for å kjøre motoren.
Båten putret nedover elven. Jamesi så etter fugler som gjemte seg i de høye, grønne trærne. Etter omtrent 15 minutter så de en liten kirkebygning. Den hadde et skilt der det stod “Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige”.
“Dette er kirken jeg tenkte på”, sa pappa. Han kjørte båten til land, og alle gikk ut. De kunne høre musikk fra kirkesalen.
Vel inne satte Jamesi seg ned sammen med foreldrene og søsknene sine. De lyttet til talene og sangene. Jamesi følte en glad og varm følelse inni seg.
Da møtet var over, kom det en hyggelig dame bort for å snakke med dem. “Vi har en spesiell klasse for barn”, sa hun. “Den heter Primær. Vil dere bli med?”
Jamesi så på søstrene sine. Han var litt nervøs for å gå til en klasse hvor han ikke kjente noen! I det minste kunne søstrene hans også bli med. Kanskje det ville bli gøy.
“Ja”, sa Jamesi.
“Kom, så går vi!” Marama så glad ut.
Jamesi og lillesøstrene hans fulgte damen til et klasserom. Det var mange barn som satt på små stoler og snakket og lo. Da Jamesi satte seg, smilte de til ham. Alle var så hyggelige!
De sang sanger, og de andre barna hjalp Jamesi og søstrene hans å lære teksten. Så hadde de en leksjon om Jesus Kristus. Jamesi følte seg annerledes her enn han gjorde i den andre kirken deres. Det var en god type annerledes.
Da kirken var slutt, gikk Jamesis familie tilbake i båten for å dra hjem. Jamesi så på skiltet utenfor kirkebygningen en gang til. Det hadde Jesu Kristi navn på seg. Så det måtte være Jesu Kristi kirke! Jamesi ønsket å følge Jesus.
“Kan vi komme hit igjen neste uke?” spurte Jamesi.
Mamma og pappa smilte. “Vi tenkte akkurat det samme,” sa mamma.
“Jippi!” jublet Unaisi.
Jamesi smilte bredt. Han visste at de hadde funnet noe spesielt. Og han gledet seg til å lære mer.
Illustrasjoner: Bethany Stancliffe