Jesu Kristi livslange disipler

Vi er så takknemlige for å være sammen med dere. Jeg ønsker å takke Gaye (Strathearn) for den inderlige åpningsbønnen, og søster Ellen Amatangelo som alltid fremfører så fint pianospill, og bror Kevin Oviatt for hjelpen med musikken, og dette herlige koret. Jeg takker dere alle for deltagelsen.

Jeg hørte snakk om tolkere, og at dette blir oversatt til en rekke språk, så jeg kan ikke dy meg for en morsom historie som dere kan utelate når dette sendes i reprise, for den er vanskelig å oversette. Jeg var i Tempe i Arizona for mange år siden, og møtene på en stavskonferanse ble oversatt til spansk av en tolk som satt i et annet rom, og jeg antar at han benyttet hodetelefoner. Men han la en beskjed til meg på forhøyningen som jeg så idet jeg reiste meg, der det sto: “Vennligst snakk langsomt. Du blir ‘translated’ [eng: betyr både ‘forvandlet’ og ‘oversatt’]. Det virket ikke. Så dere må høre på meg i kveld.

La meg begynne med å uttrykke takknemlighet fra Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum – faktisk hele Kirken – for det arbeidet dere gjør med våre elever over hele verden. Dere står i frontlinjen for å legge og forsvare grunnvollen til denne Kirken, Guds rike på jorden, for fremtiden. Takk for deres innvielse. Jeg tror bestemt at deres innsats utgjør en bemerkelsesverdig forskjell til det gode.

Kirkens ledelse har vektlagt hvor viktig det er å utvikle Jesu Kristi livslange disipler. Vi vektlegger dette for eksempel i hvordan vi lærer opp våre unge menn og kvinners lokale ledere over hele Kirken. Vi vektlegger dette i emnene vi ber generalautoritetene om å ta opp når de reiser fra sted til sted, og presidentskapene på generalplan også.

Det er klart at det å utvikle Frelserens livslange disipler også er kjernen for oss i Kirkens skoleverk. I ressursen Strengthening Religious Education [Styrke religionsundervisningen], lærer vi:

“Formålet med religionsundervisning er å undervise i Jesu Kristi gjengitte evangelium fra Skriftene og vår tids profeter på en måte som hjelper våre elever å:

1. Utvikle tro på og et vitnesbyrd om vår himmelske Fader og hans ‘store plan’ …

2. Bli Jesu Kristi livslange disipler, som inngår og holder pakter, … [og]

3. Styrke deres evne til å finne svar, overvinne tvil, respondere med tro og gi regnskap for det håp de har i seg uansett hvilke utfordringer de måtte møte.”¹

På samme måte stadfester formålet til Seminar og Institutt: “Vårt formål er å hjelpe ungdom og unge voksne å gjøre sin omvendelse til Jesus Kristus og hans gjenopprettede evangelium dypere, kvalifisere seg til tempelets velsignelser og forberede seg selv, sin familie og andre til evig liv hos sin Fader i himmelen.”

Livslangt disippelskap er en sentral del av Kristi lære. Kristi lære forteller oss hvordan vi kan komme til Kristus og motta den gave hans forsonende nåde er. Vi utøver vår handlefrihet til å ha tro på Ham, omvende oss, bli døpt og motta Den hellige ånd. Men for at Kristi forsoning skal ha sin fulle forvandlende virkning i oss, kreves det at vi fortsetter på denne paktens sti – disippelens vei – til slutten av vårt jordiske liv. Med Nephis ord: “Og jeg hørte en røst fra Faderen som sa: Ja, min Elskedes ord er sanne og pålitelige. Den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og nå, mine elskede brødre, av dette vet jeg at med mindre et menneske holder ut til enden og følger det eksempel som den levende Guds Sønn har vist, kan han ikke bli frelst.”²

President Russell M. Nelson har undervist: “Jesu Kristi sanne disipler er villige til å skille seg ut, si ifra og være annerledes enn verdens innbyggere. De er uforferdede, trofaste og modige.”³ Hvordan oppnås denne typen disippelskap? Hva betyr det for oss som religionslærere? Og hvordan kan vi mer effektivt undervise slik at våre ungdommer og unge voksne blir Jesu Kristi livslange disipler?

I kveld vil jeg begynne med å snakke om hvordan utøvelse av personlig handlefrihet styrker omvendelse og fører til livslangt disippelskap. Jeg vil deretter be oss tenke på hvordan disse forslagene bør påvirke måten vi underviser på som religionslærere, med fokus på hvordan Frelseren selv underviste sine disipler. Jeg vil så avslutte med kommentarer om hvordan det å gi elevene økte muligheter til å ta ansvar for egen læring, også vil hjelpe dem å respondere på president Nelsons oppfordring om å ta ansvar for sitt vitnesbyrd.

Først: Handlefrihetens rolle i disippelskap. En av de viktigste gavene Gud ga sine barn, var handlefrihet. Denne kraften og privilegiet – og ansvaret – til å handle på egenhånd, er avgjørende for å oppnå vårt fulle potensial som Guds barn. Det står sentralt i vår fremgang på paktens sti. Guds plan, som dere vet, var ikke å gjøre alt for oss, men å sørge for en struktur som gjorde oss i stand til å ta våre egne valg om å vokse individuelt. Handlefrihet var nøkkelen til vår fremgang som ånder i fortiden, og den er avgjørende for hva vi kan bli i Guds plan for lykke nå og i evigheten.

Motstanderen vet dette og prøver å undergrave vår handlefrihet. I Mose bok leser vi:

“Derfor, fordi Satan gjorde opprør mot meg og søkte å ødelegge menneskets handlefrihet som jeg, Gud …, hadde gitt det, og også ville at jeg skulle gi ham min egen makt, bød jeg at han ved min Enbårnes makt skulle kastes ned.

Og han ble Satan, ja, djevelen, all løgnens far, for å bedra og forblinde menneskene, og for å føre dem fanget etter sin vilje, ja, så mange som ikke ville lytte til min røst.”⁴

Striden i himmelen kan i stor grad betraktes som en kamp for å bevare menneskets handlefrihet. Denne kampen fortsetter i denne jordiske tilværelse. Satan angriper handlefriheten på minst to fronter. På den ene siden inspirerer han politiske doktriner og bevegelser som reduserer personlig ansvar eller som bruker tvang for å eliminere muligheten for valg. Herren sier for eksempel at hovedgrunnen til at han sørget for at USAs grunnlov ble opprettet og opprettholdt, er for å, sitat: “bevare rettigheter og beskytte alt kjød … så ethvert menneske både i lære og prinsipp … i henhold til den moralske handlefrihet som jeg har gitt det, så ethvert menneske kan være ansvarlig for sine egne synder på dommens dag.”⁵ Deretter nevner han et særdeles skjerpende eksempel på krenkelse av handlefrihet, og erklærer: “Derfor er det ikke riktig at noe menneske skal være i trelldom under et annet.”⁶ Lucifers plan har alltid vært en eller annen form for slaveri.

Det andre sentrale i motstanderens angrep på handlefriheten, har særlig betydning for oss som lærere. Som nevnt i det skriftstedet vi nettopp siterte, handler Satan, “far til alle løgner” “for å bedra og forblinde menneskene”.⁷ Handlefrihet blir meningsløs hvis vi ikke vet hva som er sant og hva som ikke er det, og derfor ikke kan ta informerte, intelligente valg. Motgiften mot bedrag er sannhet. Som Frelseren erklærte: “Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.”⁸ Jeg tror han mener fri fra syndens og villfarelsens trelldom, men også fri til å utøve vår handlefrihet med forståelse – fri og i stand til å gjøre kloke valg. Det er her vi kommer inn som lærere i Guds ord. Satan kan bare ha makt i den grad man ikke “lytte[r] til [Herrens] røst”. Gud sendte sin Sønn som “veien, sannheten og livet”.⁹ Han gir oss profeter til å undervise og veilede oss til sannhet. Han har gitt Den hellige ånds gave for å bekrefte denne sannheten. Vår oppgave er å hjelpe elevene å høre og velge å omfavne sannheten.

Men handlefrihet i forbindelse med religionsundervisning krever enda et skritt lenger enn å formidle evangeliets sannheter. Det er viktig at vi underviser på en måte som oppfordrer elevene til å utøve sin handlefrihet i læringsprosessen. Vi ønsker å hjelpe dem til å bli aktive deltagere i prosessen og ta ansvar for sin egen læring. Å aktivere elevenes handlefrihet til å ta personlig eierskap for læring, har betydning for utviklingen av varig tro, varig vitnesbyrd. Det er ved å gjøre dette at de kan bli aktive og Jesu Kristi livslange disipler. Jeg skal si mer om dette senere, men la meg legge til en kommentar her knyttet til pakter.

Å velge selv er en av grunnene til at president Nelson har vært så fokusert på pakter. Når vi velger å inngå og holde pakter, tar vi på en unik måte personlige valg om å følge vår Frelser. President Nelson forklarer:

“I dette livet får vi velge hvilke lover vi er villige til å adlyde – de som tilhører Det celestiale rike, eller det terrestriale eller det telestiale – og derfor, i hvilket herlighetsrike vi vil leve evig. Ethvert rettferdig valg du gjør her, vil gi stort utbytte nå. Men rettferdige valg i jordelivet vil gi ufattelig utbytte i evigheten. Hvis du velger å inngå pakter med Gud og er trofast mot disse paktene, har du løftet om ‘herlighet evindelig og alltid’”.¹⁰

Å ta ansvar for valg styrker personlig overbevisning. Når vi ikke handler på egenhånd, kan vi uforvarende oppdage at vår tro mangler dybden som kreves for å overvinne livets spørsmål og utfordringer og være Jesu Kristi livslange disipler. Med Herrens egne ord:

“For de som er kloke og har mottatt sannheten og har antatt Den hellige ånd som sin veileder og ikke er blitt ført vill, sannelig sier jeg dere, de skal ikke bli hugget ned og kastet i ilden, men skal utholde dagen.”¹¹

Denne grunnleggende rollen handlefrihet spiller i vår egen personlige utvikling, har betydning for måten vi underviser som religionslærere på. Vi ber misjonsledere om å huske på dette når de gir sine misjonærer anledninger til å lede misjonærarbeidet. Vi ber ungdomsledere om å gi ungdommene muligheter til å “bære åket” av lederskap sammen med sine voksne mentorer. Og vi ber dere, våre religionslærere, om å undervise på måter som innbyr til personlig engasjement og eierskap til læring. I alle disse situasjonene skjer virkelig vekst mest effektivt når unge mennesker får muligheter til å handle og ikke bare bli påvirket.

Jeg husker med glede min tid som lærer i morgenseminar. Jeg lærte av erfaring at det er et kall man definitivt skulle trakte etter. To av disse årene som Seminar-lærer kom i min tid som jusstudent. Siden jeg ønsket at elevene skulle få en opplevelse der de så hvordan det ser ut å ha mot til å leve ved tro, inviterte jeg en av mine klassekamerater, som ikke er medlem av Kirken, men en troens mann, til å komme til klassen en morgen. Min venn Richard hadde alvorlige synsproblemer som krevde periodiske, smertefulle behandlinger som omfattet, hvis dere kan forestille dere, å trekke øyeeplene ut av øyehulene for medisinske prosedyrer. Jusstudiet krevde mye lesing, men han kunne ikke se godt nok til å lese. Så han ansatte flere bachelorstudenter til å lese for ham utenom klassen hver dag. Til tross for disse alvorlige utfordringene, var han godmodig og godt likt av sine medstudenter. Vi ble alle inspirert av hans eksempel.

Richard fortalte sin historie i Seminar-klassen min, blant annet sin tro på Gud og hvordan han følte at Gud besvarte bønnene hans. Elevene fikk anledning til å se og høre ham på nært hold og stille ham spørsmål. Det åpnet øynene deres for troens virkelige kraft, og hva det kunne bety i livet deres. Samtidig åpnet opplevelsen bokstavelig talt Richards øyne til mine dyrebare seminarelevers godhet. (Én måte han ble imponert, var over å se tenåringer i en klasse kl. 6 om morgenen.)

Tenk på hvordan Frelseren underviste. Jesus fortalte ikke bare disiplene sine hva de skulle gjøre, heller ikke gjorde han alt for dem. Han underviste slik at de måtte tenke, delta, drøfte og anvende hans læresetninger. På grunn av dette, da Frelseren ikke lenger var personlig sammen med sine disipler, var de bedre forberedt til å motta og bli ledet ved Den hellige ånd når de skulle handle på egenhånd.¹² I Undervisning på Frelserens måte leser vi: “Det var helt sikkert imponerende å se Frelseren gå på vannet. Men det var ikke nok for Peter. Han ønsket [og trengte] å gjøre det Frelseren gjorde, være der han var og selv få den samme opplevelsen.”¹³ Dette betydde naturligvis også at Peter ville gjøre feil, men Frelseren ga gjentatte ganger Peter – og oss alle – anledninger til å handle og bli styrket ved sin innsats, herunder sine feiltrinn.¹⁴

For å skape denne typen læringsopplevelser for sine disipler, fant Frelseren måter å hjelpe dem å ta ansvar for sin læring på. Overvei tre måter Frelseren engasjerte sine disipler på: (1) benytte seg av lignelser, (2) stille inspirerte spørsmål og (3) gi personlige innbydelser.

Benytte seg av lignelser. En kommentar på hver av disse. Først: Lignelser. Tenk på Kristi bruk av lignelser. Istedenfor å komme direkte ut med forklaringen eller en direkte erklæring, oppfordret Frelseren ofte sine følgere til å søke etter den dypere betydningen av det han underviste. Det krevde innsats fra deres side. Min forståelse av lydighet har blitt styrket på flere måter ved å studere lignelsen om såmannen.¹⁵ Jeg har forstått tilgivelse bedre når jeg har studert den fortapte sønn.¹⁶ Mitt ønske om å føle og vise nestekjærlighet til alle, har blitt utvidet gjennom lignelsen om den barmhjertige samaritan.¹⁷

På samme måte har jeg blitt en bedre disippel og leder når jeg har reflektert over forvaltning som omtalt i lignelsen om talentene.¹⁸ Noe av det som slo meg mens jeg grunnet på denne lignelsen, var at de to første tjenerne, den ene som hadde mottatt fem talenter, og den andre som hadde mottatt to som begge mangfoldiggjorde sine talenter, fikk den samme ros og belønning, selv om antall talenter varierte. Den første med fem talenter, husker dere, doblet sin totale til ti, og den andre, som begynte med to returnerte fire. Men begge fikk den samme responsen fra sin herre: “Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!”¹⁹ Jeg antar at dette betyr at vi ikke alle trenger å oppnå på samme nivå, og utvikle oss på samme tidspunkt, for å høste Herrens velsignelse og til slutt det evige livs gave. Vi må ganske enkelt være flittige med de gaver, evner og muligheter vi har. Jeg tror at selv tjeneren med én talent, hvis han hadde arbeidet og tjent for å få enda en istedenfor å skjule sin talent, også ville ha fått den samme belønningen som ble gitt til hans to brødre. Jeg underviser ledere og andre om at hvis de bare gjør det de kan, vil Herren foredle og belønne deres innsats, og med tiden vil de motta fylden av hans velsignelser.

Stille inspirerte spørsmål. Frelseren underviste også ved å stille spørsmål. For eksempel da han spurte sine disipler: “Hvem sier dere at jeg er?” Han visste helt klart svaret tydeligere og dypere enn sine disipler, men han lot Peter reflektere og deretter besvare spørsmålet selv. Jeg tror Peters verbalisering styrket hans eget vitnesbyrd da han erklærte: “Du er Messias, den levende Guds Sønn.”²⁰ Etter sin oppstandelse stilte Frelseren Peter et annet spørsmål tre ganger: “Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg?” Hver gang svarte Peter: “Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.” Frelseren underviste Peter ved å svare hver gang: “Fø mine får.”²¹

Gi innbydelser. Til slutt: Gi innbydelser. Det var andre ganger Frelseren besvarte spørsmålet han hadde stilt, men på måter som tjente som en innbydelse. Da han talte til sine disipler i den vestlige verden, spurte Frelseren: “Hva slags menn burde dere være?” Han svarte så selv: “Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er.”²² Vi kan komme på andre viktige innbydelser fra Frelseren. Overvei for eksempel hans innbydelse: “Kom så og følg meg.” Noen ganger kom hans innbydelser med tilhørende løfter – og de kommer fortsatt med løfter. For eksempel, i Lære og pakter innbyr Herren oss: “Hold dere nær til meg, og jeg vil holde meg nær til dere. Søk meg flittig, og dere skal finne meg, be og dere skal få, bank på, og det skal lukkes opp for dere.”²³ I alle Frelserens innbydelser gir han sine disipler muligheter til å handle, tenke og ta ansvar for sin læring og vekst.

Tidligere i år oppfordret eldste Clark Gilbert våre Seminar- og Institutt-lærere til bevisst å finne måter å gi elevene muligheter til å handle på og ta ansvar for sin læring. Han hentet direkte fra delen i Undervisning på Frelserens måte med tittelen “Oppfordre til flittig læring”.²⁴ Jeg synes det er betydningsfullt at tittelen på denne delen fokuserer på læring fremfor undervisning. For meg er dette en påminnelse om at effektive lærere oppfordrer elevene til å ta ansvar i egen læring. Når vi underviser på en måte som bare innbyr til å lytte og ignorerer aktivt engasjement fra elevens side, risikerer vi å signalisere til elevene at vi verdsetter vår undervisning fremfor deres læring.

I Undervisning på Frelserens måte blir vi påminnet at å oppfordre til flittig læring krever at vi hjelper elevene å handle selvstendig i sin egen læringsprosess. Det er flere måter dette kan skje på, men la meg understreke minst tre fra denne undervisningsressursen:

• For det første kan vi skape læringsopplevelser der vi “innbyr elevene til å forberede seg til å lære”. Dette kan skje ved hjelp av leseoppdrag, studiespørsmål og personlige innbydelser.

• For det annet skulle vi “oppfordre elevene til å dele sannhetene de lærer” (uthevelse tilføyd). Det er så mange måter å gjøre dette på, og hver av dere vil finne personlige tilnærminger som fungerer for dere og deres elever. Da jeg studerte jus, lærte jeg ofte gjennom det som ble kalt den sokratiske metoden, der lærerne hjalp elevene å utforske en rettssak ved å be klassen studere materiellet gjennom en rekke gjennomtenkte spørsmål. Vi måtte komme til klassen forberedt på å uttrykke vår egen innsikt og lytte til andre. Jeg har sett Institutt-lærere som gir elevene anledninger til å dele det de lærer, gjennom velstrukturerte klassedrøftelser. Dette krever godt forberedte lærere som engasjerer godt forberedte elever i en ånd av utforskning og dialog. Jeg vet at det alltid er tilfellet i deres klasser. Alle elevene er godt forberedt. Alle lærerne er godt forberedt. Men det er innbydelsen.

• For det tredje skulle vi “innby elevene til å etterleve det de lærer” (uthevelse tilføyd).²⁵ Vi skulle alltid se etter måter å innby elevene til å anvende det de lærer i sitt eget liv. Dette kan komme gjennom personlige innbydelser, reflekterende øvelser og annen innsats for å hjelpe elevene å forandre seg og bli noe mer i Kristus.

Denne innsatsen for å forberede og til å dele og å anvende krever omtanke, og kan noen ganger kreve mer arbeid fra lærerens side. Dette kan spesielt gjelde i deres innsats for å hjelpe elevene å dele og undervise hverandre. Dette betyr ikke at det ikke er spesielle situasjoner der vi snakker direkte og ensidig, spesielt når vi understreker et hovedbudskap eller legger et grunnleggende prinsipp. Kveldens møte er et eksempel på å etablere et grunnleggende budskap. Men dette budskapet må følges opp med mer regelmessige muligheter for oss alle til å engasjere oss i læringsprosessen ved å dele det vi lærer og ved å anvende denne lærdommen som en del av vår egen undervisning.

Jeg håper dere har lagt merke til forberedelsen vi ba dere om å gjøre i forkant av denne kvelden, med studiespørsmål og lesestoff som ble delt på forhånd. I morgen og i ukene som kommer, vil vi innby dere til å snakke med kolleger og jevnaldrende om det dere lærer om undervisning på Frelserens måte. Vi vil også be dere finne områder hvor dere kan styrke deres egen undervisning basert på kveldens budskap og andre undervisningsressurser som vil bli delt i morgen.

La meg stoppe opp her og gjøre oppmerksom på en annen undervisningsressurs som er verdt å studere, selv om den ble skrevet for et annet publikum. Jeg snakker om kapittel 10 i misjonærhåndboken Forkynn mitt evangelium. Dette kapittelet har tittelen: “Undervis for å bygge opp tro på Jesus Kristus.” Misjonærundervisning er naturligvis det ypperste når det gjelder å hjelpe mennesker å engasjere seg og forandre sitt liv ved å utøve sin handlefrihet. Målet er omvendelse gjennom Den hellige ånds innflytelse og Kristi nåde som fører til livslangt disippelskap. Det er dette vi også snakker om i Kirkens skoleverk. Så jeg sier at dere godt kan få ytterligere innsikt fra denne kilden så vel som fra Undervisning på Frelserens måte. Det er naturligvis betydelig overlapping mellom de to håndbøkene, men å lese noe som kan uttrykke et prinsipp eller en tanke litt forskjellig, kan noen ganger gi et nytt perspektiv eller en dypere forståelse. Noen av spørsmålene som tas opp i kapittel 10 i Forkynn mitt evangelium, er: “Hvordan kan jeg undervise ved Ånden?” “Hvordan kan jeg undervise fra Skriftene?” “Hvordan skal jeg bære vitnesbyrd når jeg underviser?” “Hvordan kan jeg planlegge og tilpasse min undervisning for å dekke andres behov?” og “Hvordan kan jeg stille bedre spørsmål og bli en bedre lytter?” Jeg vil dere skal vite at jeg ikke får betalt for denne anbefalingen.

Til slutt: Hjelpe elever å ta ansvar for sitt eget vitnesbyrd. Å oppfordre til flittig læring er grunnleggende for å utvikle Jesu Kristi livslange disipler, fordi det hjelper elevene å ta ansvar for egen læring, som vi har sagt. En av måtene president Nelson har oppmuntret til dette eierskapet av vår personlige vekst på, er i sin innbydelse til de unge voksne om å ta ansvar for sitt vitnesbyrd. I sin verdensomspennende andakt til unge voksne i 2022, sa president Nelson:

“Jeg ber deg inntrengende om å ta ansvar for ditt vitnesbyrd. Arbeid for det. Ei det. Ta vare på det. Gi det næring slik at det vil vokse. Gi det sannhet. Ikke forurens det med ikke-troende menn og kvinners falske filosofier, og deretter undre deg over hvorfor det svekkes. Engasjer deg i daglig, oppriktig og ydmyk bønn. Gi deg selv næring med profeters ord fra fordums og nyere tid. Be Herren lære deg hvordan du kan høre ham bedre. Tilbring mer tid i tempelet og med slektshistorisk arbeid. Når du gir ditt vitnesbyrd din høyeste prioritet, kan du se etter mirakler i ditt liv.”²⁶

President Nelson gjentok denne innbydelsen til hele Kirken i sin generalkonferansetale i oktober 2022, “Overvinn verden og finn hvile”.²⁷

Da han talte til de unge voksne, stilte president Nelson en rekke spørsmål: “Ønsker du å føle fred med hensyn til bekymringer som nå plager deg? Ønsker du å bli bedre kjent med Jesus Kristus? Ønsker du å lære hvordan hans guddommelige kraft kan helbrede dine sår og svakheter? Ønsker du å oppleve at den gode, beroligende kraften i Jesu Kristi forsoning er virksom i ditt liv? Å prøve å besvare disse spørsmålene vil kreve innsats – mye innsats.”²⁸ Han bekrefter elevenes bekymringer ved å si: “Hvis du har spørsmål – og jeg håper du har – søk svar med et inderlig ønske om å tro. Lær alt du kan om evangeliet, og sørg for å vende deg til sannhetsfylte kilder for å få veiledning.”

For meg er det dette det vil si å oppfordre til flittig læring, og det er dette det vil kreve av oss for å innby våre elever til å ta ansvar for sitt vitnesbyrd. Dette eierskapet til læring må støttes i måtene vi strukturerer vår undervisning på, slik at elevene får muligheter til å engasjere seg med den dybde og anstrengelse som kreves for å utvikle sant disippelskap. Reflekter igjen over profetens innbydelse: “Arbeid for det. Ei det. Ta vare på det. Gi det næring slik at det vil vokse.” Innbyr våre klasserom til denne typen personlig engasjement for å fremme vitnesbyrd og disippelskap? Finnes det måter vi kan berike eller forbedre vår egen innsats for å oppmuntre til flittig læring på?

I kveld begynte jeg med å gjennomgå formålene med religionsundervisning i Kirken, herunder behovet for å hjelpe våre elever:

1. Utvikle tro på og et vitnesbyrd om vår himmelske Fader og hans ‘store plan’ …

2. Bli Jesu Kristi livslange disipler, som inngår og holder pakter … [og]

3. Styrke deres evne til å finne svar, overvinne tvil, respondere med tro og gi regnskap for det håp de har i seg uansett hvilke utfordringer de måtte møte.”²⁹

Når vi hjelper elevene å utøve sin personlige handlefrihet, vil deres omvendelse bli dypere på måter som fører til livslangt disippelskap. Forrige oktober sa president Nelson: “Nå er tiden for oss til å gjøre vårt disippelskap til vår høyeste prioritet.”³⁰ Han la til: “Det er hverken for tidlig eller for sent for dere å bli en hengiven Jesu Kristi disippel.”³¹ La oss handle flittig nå før det er for sent. Dette er tidspunktet, som han sa. Stadig oftere blir jeg rørt av min bror Paulus’ advarsel, hans advarende bønn til eldstene i Efesus:

“Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod.

Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden.

Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg.”³²

Elevene som vi, med Paulus’ ord, er “tilsynsmenn” for, er uendelig dyrebare, kjøpt med Frelserens eget blod. Vi er pålagt å være et trofast eksempel og fø og styrke dem mot de “glupende ulver” de kan møte utenfor Kirken, og til og med i Kirken – med Paulus’ ord, blant oss selv – som taler løgn og prøver å gjøre dem til sine egne disipler istedenfor Mesterens disipler. Vi må hjelpe dem å lære sannhet, klok bruk av handlefriheten og fremfor alt, Faderens og Sønnens dype og varige kjærlighet.

Jeg bærer vitnesbyrd om vår kjærlige og elskede himmelske Fader og hans forløsningsplan. Jeg vitner om at Hans enbårne Sønn, Jesus, den oppstandne Forløser, virkelig lever, han som sitter ved Faderens høyre hånd, hvor han har gjort krav på sin rett til barmhjertighet mot menneskenes barn.³³ Sammen med Mormon hevder jeg å være en Jesu Kristi disippel³⁴ og søker å være Kristi disippel så lenge jeg lever. Måtte vi alle bli styrket i vårt eget disippelskap og i vår innsats for å hjelpe så mange vi kan til å bli Jesu Kristi hengivne, livslange disipler.

Gud velsigne dere. I Jesu Kristi navn. Amen.