Livslangt disippelskap er vårt mål
Virkningen av god undervisning i evangeliet
Andakt ved Kirkens skoleverks konferanse, 12. juni 2025
Jeg er fra Tennessee, Bibelbeltets beltespenne, og da jeg gikk på videregående, var jeg med i en organisasjon kalt The Fellowship of Christian Athletes [Kristne idrettsutøveres fellesskap]. Man skulle ikke tro det når man ser på meg nå, men før i tiden var jeg en god idrettsutøver og i ganske god form. For noen år siden sendte moren min et bilde av meg fra videregående skole til min hustru da jeg hadde masse hår på hodet og litt muskler. Sammen med bildet var det et trøstende budskap fra min mor til min hustru som sa: “Dette kan du glede deg til i oppstandelsen.”
Vel, The Fellowship of Christian Athletes var og er en organisasjon med et stort formål. Det var et fellesskap av idrettsutøvere, fra forskjellige trossamfunn, som delte tro på Kristus. På slutten av mitt andre år ble jeg valgt til leder for mitt lokallag på videregående skole det påfølgende året, mitt siste år.
Mitt navn, sammen med min kirketilhørighet, ble sendt til delstatens hovedkvarter som ny lokallagsleder. En liten stund senere kom en melding tilbake til fakultetets sponsor om at et nytt navn måtte sendes inn. Vår sponsor fortalte meg at han hadde fått beskjed som at jeg ikke kunne være leder fordi de ikke anerkjente medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige som kristne. Min tro hadde aldri før blitt satt på en prøve som dette.
En ny leder ble valgt, men etter noen måneder fikk jeg beskjed om at noen representanter fra Kirken hadde snakket med The Fellowship of Christian Athletes, og problemet var løst. Jeg fortsatte å være aktiv i gruppen på grunn av de veldig gode menneskene som var en del av den.
På slutten av hvert skoleår stemmer hver videregående skoles lokallag på årets idrettsutøver, og på slutten av mitt siste år, ble jeg kåret av mine jevnaldrende til “The Fellowship of Christian Athletes Athlete of the Year.” For å være ærlig følte jeg at det var rettferdig. Året før var jeg ikke engang anerkjent som kristen, og nå mottok jeg deres utmerkelse.
Mitt navn, sammen med min kirketilhørighet, ble sendt til statens hovedkvarter som Årets idrettsutøver på min videregående skole. Men nok en gang kom en melding tilbake til fakultetets sponsor om at et nytt navn måtte sendes inn. Saken var tilsynelatende ikke løst.
Sponsoren vår, som var fotball- og brytetreneren min, sa til meg at han hadde krevd at noen kom fra de statlige kontorene for å besøke meg på videregående skole for å forklare en beslutning som han ikke støttet.
En veldig hyggelig og velmenende mann kom for å møte meg. Vi møttes i trenerens klasserom under en av hans fritimer. Mannen forklarte at han ville at jeg skulle forstå hvorfor medlemmer av vår kirke ikke ble sett på som kristne.
Han fant frem et papirark fra vesken sin. På papiret var det ti punkter i vår lære som han sa var uforenlig med deres definisjon av kristendom. Dere vil kjenne til disse punktene: vår tro på at Guddommen er adskilte personer, at det finnes andre skrifter enn Bibelen, og så videre.
Han delte disse punktene, og han var veldig snill – jeg vil til og med si, kristen. Han var en god mann, bare villedet. Han åpnet vesken, la bort arket og spurte oppriktig om jeg hadde noen spørsmål.
Og jeg sa: “Ja, det har jeg.” Jeg sa: “Var det en Bibel jeg så i vesken din?”
Han svarte, “Ja”.
Jeg sa: “Kan vi se på noen skriftsteder i den?”
Nå må jeg fortelle at jeg hadde veldig flinke Seminar-lærere. Og vi var veldig flinke i skriftstedjakt. Den gangen hadde vi 40 Kjenn Skriften-skriftsteder hvert år, og hver fredag i seminarklassen fikk vi doughnuts, og vi hadde skriftstedjakt, og jeg var mer konkurranseinnstilt enn jeg burde ha vært. Ikke bare merket jeg Kjenn Skriftene-versene med rødt, jeg fant også ut, er flau over å si, at hvis jeg krøllet sidene, kunne jeg finne Kjenn Skriftene-versene lettere. Og rett før stavens skriftstedjaktturnering, strødde jeg babypudder på sidene. Hvis jeg kom nær nok Skriftene og bare knipset med fingrene, ville de åpne seg på et av Kjenn Skriftene-versene.
Mannen var så vennlig å dele Bibelen sin med meg, som forresten ikke var merket for skriftstedjakt. Vi slo opp i Matteus kapittel 3, Apostlenes gjerninger kapittel 7, 1 Krønikebok 29 og så videre. Til hans ære lyttet han vennlig. Beslutningen ble ikke forandret, men det ble jeg.
Mens jeg gjennomgikk disse skriftstedene, følte jeg på en eller annen måte sannheten i dem dypere enn jeg hadde gjort før. Noen ganger kommer vitnesbyrdet etter prøven.1 Mitt vitnesbyrd, min omvendelse, kom ikke på grunn av denne opplevelsen, enkeltstående hendelser skaper sjelden varig tro. Men det var én opplevelse blant mange som ga et vitnesbyrd som har vokst over tid.
Jeg er så takknemlig for mine lærere i morgenseminar som hjalp meg å legge et fundament å bygge videre på. Selv om de ønsket at menigheten skulle vinne stavens skriftstedjakt-turnering, var de langt mer opptatt av å hjelpe oss å bli Kristi livslange disipler. De utgjorde en forskjell i livet mitt. Jeg håper at dere i stille stunder med refleksjon over deres undervisning: At dere vil se den meningsfylte innflytelsen dere har på livet til dem dere underviser.
Denne oppvoksende generasjon er fantastisk. På forrige generalkonferanse sa president Russell M. Nelson: “Den oppvoksende generasjon vokser opp som standhaftige Jesu Kristi etterfølgere.”2 Ved en annen anledning, sa ha til dem: “Dere har kapasitet til å bli smartere og visere, og ha mer innflytelse på verden enn noen tidligere generasjon!” 3 For å nå denne kapasiteten trenger de blant annet gode lærere i evangeliet.
De er fulle av tro, men “[troen kommer] av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.” 4 “Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?” 5 De forstår evangeliet som ingen annen generasjon før dem, men hvordan kan de “skjønne … det [de] leser … når ingen [lærer] rettleder [dem]?” 6
Til korinterne skrev Paulus: “Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger.”7 Så dere befinner dere midt mellom apostler og profeter, og mirakler med en avgjørende rolle i denne stunds storhet og fremskyndelsen av Herrens verk. 8
Livslangt disippelskap er målet
I eldste D. Todd Christofferson tale i går kveld, både begynte og avsluttet han sin tale med å gjennomgå formålene med religionsundervisning i Kirken. Jeg ble slått av hans repetisjon og vektlegging av å hjelpe elevene å bli Jesu Kristi livslange disipler. Han virket oppsatt på å minne oss på hva vi håper å oppnå med vår undervisning.
Bare seks måneder etter at han ble kalt til De tolv apostlers quorum, talte daværende eldste Russell M. Nelson på dette universitetsområdet under en søndagsandakt. Hans budskap var inspirerende og fullt av innsikt, men det er tittelen på talen hans jeg ønsker å fremheve. Han introduserte det slik: “Jeg har gitt min tale tittelen ‘Begynn med målet i tankene’.” Han forklarte så: “Jeg antar at noe av dette kommer fra min kirurgiske bakgrunn. Et elektivt snitt blir aldri gjort uten en plan om å lukke det. Det samme prinsippet gjelder imidlertid generelt på alle felt. Banestjerner starter ikke et løp uten å vite hvor målstreken befinner seg.” 9
Å ha målet i tankene – å vite hvor mållinjen ligger, og forstå det endelige målet – er alltid viktig, men det er spesielt viktig i undervisning i evangeliet. Når vi holder fokus på dette guddommelige målet, er det langt mer sannsynlig at vi når det.
President Thomas S. Monson understreket: “Målet med undervisning i evangeliet … er ikke å ‘putte informasjon’ inn i hodet på klassemedlemmene … Målet er å inspirere den enkelte til å tenke, føle og deretter gjøre noe for å etterleve evangeliets prinsipper.” 10
Som vi leser i Generell Håndbok: “Vi underviser i evangeliet for å hjelpe folk å styrke sin tro på vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Vi ønsker å hjelpe folk å bli mer lik Frelseren, motta hans kraft i sitt liv og til slutt oppnå evig liv.” 11
Dere gjør allerede dette på en bemerkelsesverdig måte. Vi ser deres påvirkning på den oppvoksende generasjons liv. Flere deltar i Seminar og Institutt, flere reiser på misjon, flere tjener i tempelet, flere blir Jesu Kristi livslange disipler.
Min invitasjon i dag er enkel: Vær bevisst på å undervise med livslangt disippelskap som mål. Se på alt du gjør gjennom den linsen. Gjennomgå med jevne mellomrom hva du underviser, hvordan du underviser og til og med hva du tester på. Ikke bare repeter det du hjelper dem å vite, men vurder også hva du inspirerer dem til å gjøre og bli. Undervis i den hensikt å hjelpe dem å bli “ny[e] skapning[er]” 12 i Kristus.
Noen spørsmål å overveie: Hvordan påvirker det jeg underviser og hvordan jeg underviser, hva mine elever vil føle med hensyn til spørsmålene som stilles i et tempelintervju? Bygger min undervisning tro på vår himmelske Fader, Jesus Kristus og Den hellige ånd? Styrker den vitnesbyrd om gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium og på levende profeter og apostler? Styrker den elevenes beslutning om å holde budene og omvende seg daglig?
Oppfordre til flittig studium
Hvis vårt mål er livslangt disippelskap, må vi, slik eldste Christofferson oppfordret oss til å gjøre, “tenke på hvordan Frelseren underviste”. Hvordan vi underviser er viktig.
Dere husker kanskje president Boyd K. Packers undervisning om “hvordan man underviser” på sonekonferanser da han var misjonspresident. Søster Packer bakte en kake med tre nivåer, vakkert dekorert med fargerike lag med glasur. Hun skrev over toppen ordet: “Evangeliet.”
Da misjonærene var samlet, ble kaken bragt inn som en slags seremoni. President Packer påpekte at kaken symboliserte evangeliet. Så spurte han: “Hvem vil gjerne ha litt?”
Det er ikke vanskelig å finne en misjonær som vil ha kake. En intetanende frivillig ble kalt frem. President Packer tok så hånden sin og presset den ned i toppen av kaken og rev ut en stor bit. Han knyttet neven slik at glasuren piplet gjennom fingrene. Så kastet han kakestykket på den forbausede eldsten så det sprutet glasur på dressen hans.
Etter en liten pause henvendte han seg til resten av misjonærene og spurte om noen andre ville ha litt kake. Han sa: “Av en eller annen grunn var det ingen som ville.”
Så fant han frem et krystallfat, en sølvgaffel, en linserviett og en vakker kakespade i sølv. Han snudde kaken. Med stor verdighet skar han så forsiktig et stykke fra den andre siden, satte det varsomt på krystallfatet og spurte: “Er det noen som vil ha et kakestykke?”
President Packer forklarte: “Lærdommen var innlysende. Det var den samme kaken i begge tilfeller, den samme smaken, den samme næringen. Måten å servere på, gjorde den enten innbydende, til og med fristende, eller lite innbydende, til og med frastøtende.” Han minnet misjonærene på at kaken symboliserte evangeliet, og spurte dem hvordan de serverte det. 13
Hvordan vi tjener evangeliet kan utgjøre forskjellen mellom å putte informasjon i hodet på elevene våre og inspirere dem til å være flittige elever som forandrer sitt hjerte, synspunkter, handlinger og natur for å bli Jesu Kristi livslange disipler. 14
For å undervise slik Frelseren underviste, har vi kjærlighet til dem vi underviser, vi underviser ved Ånden, og vi underviser i læren. 15 Dette gjør vi som lærere.
Men hva med elevene? Hva er deres rolle? Deres rolle er å lære flittig, ta ansvar for sin læring, å handle og anvende evangeliets prinsipper i sitt daglige liv.
Eldste Christofferson ba oss i går kveld om å oppfordre til flittig studium. Han lærte oss hvordan Frelseren oppfordret til flittig læring. Han sa: “Han underviste slik at [Hans disipler] måtte tenke, delta, drøfte og anvende hans læresetninger.” Måtte vi gjør det samme.
Konklusjon
Til slutt, takk for det dere gjør for dem dere underviser, og for det dere gjør for Guds rike. Målet med vår undervisning er å utvikle Jesu Kristi livslange disipler. Måtte dere bli veiledet når dere “tjener evangeliet”, og gjøre det på en måte som innbyr til flittig læring.
Jeg bærer mitt vitnesbyrd om Mesterlæreren, Jesus Kristus, vår talsmann, “troens opphavsmann og fullender” 16 og “yppersteprest for de goder som skulle komme.” 17
I Jesu Kristi navn. Amen.