Jeg kommer hjem til jul

For flere år siden – og dette er mange år siden – var jeg en ung far som ønsket å hjelpe min kjære hustru å forberede seg til at vår førstefødte, en sønn, skulle ankomme. Jeg var så nervøs at det var på grensen til vanvidd. Pat sa en gang at da tegnene kom på at fødselen endelig var i gang, grep jeg puten jeg hadde sovet på og styrtet mot døren, og gikk fra henne uten tegn til skjorten eller buksen som jeg skulle skiftet til fra pyjamasen.

Det kan ha vært hennes magnetiske personlighet som hindret meg i å komme til døren. Hvem vet? Kanskje hennes kjærlige trygghet holdt babyen varm og komfortabel i sitt lille hjem i enda noen timer.

Uansett er julaften den dagen i året da vi aller helst vil være hjemme. En av de mest populære julesangene i høytiden er “I’ll Be Home for Christmas” [Jeg kommer hjem til jul]. Og hvis vi ikke kan få vært der, får vi en liten klump i halsen selv om vi er voksne og borte fra barndommens leker og glitter.

Vi bør merke oss at i dette øyeblikk er det nesten 85 000 misjonærer som tjener et eller annet sted i verden, vanligvis ikke i det hele tatt i nærheten av hjemmet.

De fleste studenter som bor borte vil ordne med å komme hjem til jul, men ikke alle, kanskje fordi de ikke har råd til turen.

Det er så mange som er i tragiske kriger rundt om i verden så det er vanskelig å anslå hvor mange av tjenestepersonellet som vil være borte denne julen. Men det vil være hundretusener.

Jesus, Maria og Josef visste hvordan det var å være alene, borte hjemmefra, denne spesielle natten. To tusen år senere synger vi fortsatt: “His shelter was a stable, And his cradle was a stall; With the poor, and mean, and lowly, Lived on earth our Savior holy.”

Bare noen få år senere ville barnet være uten selskap igjen, og erklærte at han hadde “tråkket vinpressen alene … og ingen var med [ham]”, da han i dypet av sin lidelse fryktet at han hadde blitt fullstendig forlatt, selv av sin Fader i himmelen. Men forståelsen av den saken kom senere, og gjorde julekvelden til en kveld med glede og løfter, en kveld med engler og stjerner og frelse, en kveld for å være sammen med sine kjære, hvis vi har muligheten.

Denne julen vil jeg innby hver av dere til å være, om enn kortvarig, en familie for en som ellers er alene. Ensomhet er en veldig vond følelse. Jeg vet at mange har vært mer ensomme enn meg, men disse tre siste julene har vært veldig smertefulle for meg uten ledsagelsen av denne perfekte moren som jeg snakket om tidligere.

Det har imidlertid skjedd noe forløsende med meg i denne perioden. Det har vært en tid for mer ettertanke, for mer ydmykhet og for å vise mer takknemlighet. Kanskje vi denne julen kan være til velsignelse for noen som fortsatt er midlertidig alene, på en måte som får dem til å føle for et øyeblikk, eller for et måltid eller en ettermiddag, at de har vært i stand til å komme hjem til jul.

Av de mange gangene jeg har vært hjemmefra i julen, som president Farnes, tror jeg den første var den til tider ensomme og alltid mest givende tjenesten som heltidsmisjonær.

Her er et slikt tegn på refleksjon og ømhet fra en annen, som viser en svært moden form for lengsel. Det er brevet vi alle skulle ønske vi hadde skrevet mer enn én gang.

“Kjære pappa. Dette er første gang i hele mitt liv at jeg ikke har vært hjemme i julen. Jeg sitter foran peisen på et pensjonat … og ser flammene gå opp skorsteinen og bringer minner fra andre juledager. Det er morgenen da vi, pyjamaskledd, skyndte oss ned trappen. Så løp vi opp trappene igjen med slik spenning … for å vise [deg] alle våre gaver av epler og appelsiner og hjemmelagde småkaker. Du og mor virket veldig trette av en eller annen grunn, men dere lekte med oss og kysset oss før dere sendte oss tilbake til sengs før daggry. Om dagen trakk du oss opp og ned gaten på den nye sleden som vi ikke hadde oppdaget tidligere, og vi visste at du var den største, sterkeste mannen i hele verden … I går kveld savnet jeg spenningen ved å se julenissen komme. Han kom ikke i morges heller. Jeg savner deg, pappa. Men med denne nye avstanden mellom oss, begynner jeg å se julens [sanne] ånd i ditt liv … Gud velsigne og bevare deg, pappa, du vil alltid være fantastisk for meg. Kjærlig hilsen, Gordon.” Vår egen Gordon Bitner Hinckley.

God jul fra vår Fader i himmelen, som aldri svikter eller feiler, og fra hans enbårne Sønn, hans lille barn – dette barnet og vår bror – som vokste opp for å “[ta på seg] våre sykdommer, [bære] våre piner [og bli] knust for våre misgjerninger.” Vi takker vår Fader i himmelen for den lovede Messias, den største gaven av alle i julen. I hans navn – Jesu Kristi navn. Amen.