Ta imot gaven

I julen går våre tanker naturlig til tanker om hjemmet – vårt jordiske hjem og vårt himmelske hjem. En av mine mest minneverdige julehøytider kom imidlertid første gang jeg tilbragte julen borte fra hjemmet.

Jeg var en relativt ny heltidsmisjonær i Brasil, og prøvde fremdeles å venne meg til en ukjent kultur og et ukjent språk. En dag mens min ledsager og jeg gikk gjennom en beskjeden favela[et slumområde], hørte vi noen rope til oss: “Underviser dere om Jesus?”

Vi snudde oss og så en kvinne som inviterte oss inn i sitt lille hjem med jordgulv. Vi møtte hennes aldrende mor og hennes syv barn, som alle på en eller annen måte bodde sammen på det lille arealet. Vi begynte å undervise dem i Jesu Kristi gjengitte evangelium, og de var ivrige etter å lære.

Da julen nærmet seg, inviterte familien oss hjem til seg på julemiddag. Jeg innrømmer at jeg ikke var begeistret for invitasjonen. Jeg hadde vanskelig for å forestille meg hva slags julemiddag denne fattige familien kunne tilby. De hadde ikke engang et bord å sitte ved! I mitt umodne sinn tenkte jeg på de bedrestilte familiene i menigheten, og lurte på om vi skulle avvente et bedre tilbud fra en av dem.

Heldigvis var min seniorledsager klokere enn meg, og han takket raskt ja til invitasjonen. Første juledag ble vi ønsket velkommen inn i denne familiens beskjedne hjem.

Jeg var ikke forberedt på det jeg så.

Midt i rommet var det et bord med overfylte tallerkener med ris, bønner, kjøtt og poteter, og en stor flaske brus. Og det var bare to stoler – en til meg og en til ledsageren min.

Jeg var målløs og overveldet av følelser. De hadde laget denne julemiddagen bare til oss. Det må ha vært et stort offer for dem. Likevel, da jeg satt ved bordet og så på barna som satt langs veggen og så på oss spise, så jeg at de hadde smil om munnen. Å ofre for oss – fremmede fra et annet land – hadde gitt dem oppriktig glede. De hadde gitt oss en vakker gave, og til å begynne med hadde jeg nølt med å ta imot den.

Den julen forandret livet mitt for alltid. Selv om mange år har gått, tenker jeg ofte på det. Minnet om denne familiens gledelige offer, får meg til å tenke på Jesu Kristi offer, hans hellige gave i form av forløsning og helbredelse. Hans gave er tross alt grunnen til at vi feirer jul.

Jeg tenker på vår himmelske Faders spørsmål: “Hvem skal jeg sende?” og Sønnens tapre svar: “Her er jeg, send meg.”

Jeg tenker på Jesu enkle fødsel og enkle liv – hans villighet til å “komme ned fra himmelen blant menneskenes barn og … bo i et jordisk tabernakel.”

Jeg tenker på hans lidelse i Getsemane, hvor han påtok seg “våre sykdommer”, “[bar] våre piner”, og påtok seg våre synder.

“Hans blødende hender vil utslette all [vår] gjeld!”

Jeg tenker på hans oppstandelse, hans strålende seier over døden.

Og så spør jeg meg selv: “Tar jeg imot gaven han så gledelig tilbyr?” Jeg har grunnet på dette spørsmålet mange ganger siden julemiddagen i Brasil.

Mange år senere var jeg tilbake i Brasil, denne gangen i tjeneste sammen med min hustru som misjonsledere. Jeg lærte så mye av hver misjonær som tjente sammen med oss. Jeg beundrer deres ivrige og brennende ønske om å gi Herren et akseptabelt offer.

Jeg husker spesielt en samtale jeg hadde med en kjær søster på slutten av sin misjon. Hun fortalte meg at hun var redd for å dra hjem. Hun var bekymret for at hun ville se tilbake på sin misjon med anger, tenke på måtene hun kunne ha utført bedre tjeneste, og var bekymret for at hun kunne ha gjort mer. Da jeg prøvde å berolige denne fantastiske misjonæren, snakket vi om en annen måte å se hennes misjon – og hennes liv på. Vår hengivenhet til Jesus Kristus er ikke som et skoleprosjekt som vi leverer inn og håper på beste karakter. Jesus Kristus er den eneste fullkomne person, og hans liv er det eneste fullkomne. Når vi forsøker å forbedre oss, vender vi oss til ham, og det skjer ikke i en ånd av “jeg klarte det!” eller “jeg har fortjent det!” eller “jeg nådde målet!” men snarere “jeg tar imot”.

Selvsagt ønsker vi å leve på en måte som er akseptabel for Herren. Vi håper naturligvis at han godtar vårt offer. Men like viktig – eller kanskje enda viktigere – er spørsmålet: “Tar jeg imot hans?”

Jeg tror ikke det å ta imot Frelserens gave kan gjøres passivt eller tilfeldig. For meg innebærer det å ta imot et bevisst valg og en bevisst handling. Akkurat slik hans offer for oss var frivillig, ønsker han at vi skal ta imot det frivillig. Som enhver giver av gode gaver, er Herren følsom ikke bare for våre behov, men også for våre ønsker. Som Alma underviste: “Han gir menneskene ifølge deres ønske.”

Da Jesus dro til Betesda-dammen og så en mann som hadde vært ute av stand til å gå på 38 år, spurte han mannen om han ønsket å bli helbredet. Det virker som et åpenbart spørsmål, men Helbrederen helbreder oss ikke mot vår vilje. Mirakelet kom først etter at mannen uttrykte sitt ønske.

Hva er dine ønsker? Hva ønsker du virkelig å oppleve og oppnå i dette livet – i dag, i morgen og for evig? Trenger du trøst? Lindring? Håper du å finne fred igjen? Styrke fra Herren? Ønsker du å bli helbredet? Tilgitt? Forløst? Ønsker du virkelig å bli mer og mer lik Jesus Kristus – leve sammen med ham og våre himmelske foreldre for evig?

Hvis det er tilfelle, ta da imot gaven Jesus Kristus tilbyr deg.

“For hva gavner det et menneske om det blir gitt ham en gave, og han ikke mottar gaven? … Han fryder seg ikke over det som blir gitt ham, heller ikke fryder han seg over ham som er gavens giver.”

Gud vil ikke tvinge seg inn i vårt liv eller påtvinge oss sin gave. I stedet lar han oss velge å ta imot den. “[Kom] til meg,” sier han, og da vil du oppdage at han ikke bare allerede har vendt seg til deg, men at hans barmhjertighets armer alltid er utrakt.

For å forklare hva det vil si å vende seg til Herren, vil jeg gjerne dele noe jeg lærte av barnebarnet mitt, Blakely, da hun var bare to år gammel.

Hvert år i julen kommer Blakely og resten av barnebarna hjem til oss for å bli med på en av våre favorittjuletradisjoner: å glede oss over vakre julekrybber. Min hustru og jeg har en samling julekrybber fra hele verden, og hver jul setter vi dem opp rundt i huset, slik at barnebarna kan finne dem.

Her er et bilde av en av våre julekrybber. Som du kan se, er Jesusbarnet i midten, og de andre figurene – Maria, Josef, hyrdene, vismennene og så videre – er ordnet på rekke slik at alle kan ses. Det virker som en ganske standard måte å sette opp en julekrybbe på.

Ett år la jeg merke til noe rart ved julekrybbene våre. Noen hadde gått rundt i huset og flyttet om på dem. Hver figur i hver julekrybbe hadde blitt satt i en sirkel for å være vendt mot Jesusbarnet. Jeg oppdaget senere at det var Blakely som hadde gjort denne strålende modifikasjonen av juledekorasjonene våre.

Med denne enkle handlingen lærte Blakely meg en dyptgripende lærdom: Det er ikke nok bare å holde seg i samme område som Frelseren. Det er ikke nok å helle i hans retning, eller ved siden av noen som er nær ham. For fullt ut å ta imot Kristi gave, må vi alle fullt og helt vende oss til ham.

Hvordan gjør vi så det? Hvordan ser det ut å vende seg helt og fullt til Frelseren? Hvordan viser vi at vi tar imot hans forløsnings- og helbredelsesgave?

Jeg tror svaret finnes i dette rådet fra president Russell M. Nelson: “Oppdag gleden ved daglig omvendelse.”

Det er virkelig så enkelt. Vi tar imot Frelserens gave ved å omvende oss, ved å vende oss til ham. Han ofret sitt liv slik at vi kunne forandre oss, forbedre oss, bli helbredet og bli forløst. Så vi tar imot dette offeret ved å forandre, forbedre og ta imot hans helbredende kraft i vårt liv.

Og vi gjør det ikke bare én gang. Vi gjør det hver eneste dag, fordi vi trenger det hver eneste dag. Å ta imot Frelserens gave er en livslang forpliktelse. Hans gave er virkelig den som fortsetter å gi, når vi fortsetter å ta imot ved å vende oss til ham.

Noen ganger snakker vi om å ha julens ånd med oss gjennom hele året. Jeg kjenner barn som ofte ønsker at det kunne være jul hver dag. I sannhet kan vi – og vi skulle – feire jul hver dag ved å vende oss til Frelseren og takknemlig ta imot hans gave. Når vi omfavner gleden ved daglig omvendelse, vil vi oppdage at julens velsignelser og mirakelet som hans gave er, alltid kan bli våre.

Kjære brødre og søstre, jeg vitner om at Jesus Kristus, Guds Sønn, villig og kjærlig og med glede ga sitt liv som en dyrebar gave, slik at dere og jeg kan bli helbredet, forløst og opphøyet. Jeg ber om at vi alle må vende oss helt og fullt til Jesus Kristus og ta imot hans gave – denne julen og hver dag i vårt liv. I Jesu Kristi navn. Amen.