Å kjempe med sammenligninger

Tendensen til å sammenligne er noe jeg tenker på hele tiden fordi jeg gjør det hele tiden. Men selv denne uttalelsen er litt misvisende. Å si: “Jeg gjør det hele tiden,” er som å si: “Jeg puster hele tiden.” Det skjer uten at jeg tenker på det. Det kan nesten føles som en refleks – nesten naturlig. Det er derfor det er så irriterende. Vi vet fra Mosiah 3 at når vi blir overlatt til vår “naturlige” tilstand, strever vi med å “[føye oss] etter Den hellige ånds tilskyndelser” (vers 19).

Hva vil så Den hellige ånd lokke oss til å gjøre?

Først må vi identifisere problemet. La meg skissere det ved å fortelle hvordan jeg pleide å se for meg beretningen i Lære og pakter 7. Denne delen gjenforteller hvordan Johannes uttrykte sitt inderlige ønske om å ha “makt over døden så [han kunne] leve og bringe sjeler til [Kristus]” inntil Jesus kommer igjen (Lære og pakter 7:2; se også Johannes 21:20–23). Vi lærer i kapittel 7 i Lære og pakter at Peter, derimot, hadde ønsket at han “snart [kunne] komme til [Herren] i [hans] rike” (Lære og pakter 7:4).

Slik har jeg forestilt meg at dette scenariet utspiller seg. Peter nærmer seg Frelseren litt nølende og spør stille: “Hva var Johannes’ inderlige ønske?” Peter får vite at Johannes ønsket å bli på jorden frem til Det annet komme for å forkynne evangeliet. Jeg kan se Peter holde et tvunget smil og si: “Wow. Det er vidunderlig.” Men han tenker egentlig: “Ahhh! Jeg er så dum! Hvorfor ba ikke jeg om det? Hvorfor tenkte jeg ikke engang på det? Johannes er så mye mer rettferdig enn jeg er! For ikke å snakke om at han er en raskere løper enn meg! Hvorfor må jeg alltid være så impulsiv og hoppe først inn i alt?

I denne lesningen kunne man anta at Lære og pakter 7:5 ville lyde slik: “Jeg sier deg, Peter, ditt ønske om å snart komme inn i mitt rike var et godt ønske, men min elskede Johannes har ønsket at han kunne gjøre mer, eller et enda større arbeide blant menneskene enn det du har gjort, din sinke.” Jeg innså at det selvfølgelig ikke var slik verset lød. Slik lyder det egentlig: “Jeg sier deg, Peter: Dette var et godt ønske, men min elskede har ønsket at han kunne gjøre mer, eller enda et større arbeide blant menneskene enn han før har gjort” (Lære og pakter 7:5; uthevelse tilføyd).

Jeg føler dette med sannhetens kraft: Vår fullkomne, kjærlige Gud gjør ikke den slags horisontale sammenligninger som jeg hadde forestilt meg i denne scenen. I dette verset sammenlignet Jesus bare Johannes med Johannes’ tidligere jeg – Johannes med den gamle Johannes. Han sammenlignet bare Peter med den gamle Peter, med den tidligere Peter. Og han sammenligner meg bare med den gamle meg.

Vi vet alt om dette, ikke sant? Men hvis vi kjenner disse sannhetene, hvis de får oss til å føle oss så tilfreds, hvorfor er det da så vanskelig å huske dem? Hva kan vi gjøre?

For det første kan vi være oppmerksomme. Så la oss først rette oppmerksomheten mot vår tendens til å sammenligne. Her er noe av det vi legger merke til.

Vi føler at sammenligning kan føre til alle slags problemer. På den ene siden kan det avle arroganse. Det kan avle innbilskhet. Det kan avle forakt og ringeakt. Det kan avle selvtilfredshet og selvopptatthet og apati. På den annen side kan det avle fortvilelse. Det kan avle håpløshet. Det kan avle følelser av verdiløshet og skam. Det er et ganske kraftig instrument for synd og elendighet!

Vi kan følge Nephis tilnærming. Vi kan si: “Hvorfor skulle jeg gi etter for fristelser, så den onde får plass i mitt hjerte for å ødelegge min fred og plage min sjel?” (2 Nephi 4:27).

Vi kan legge merke til hvor falske disse sammenligningene oftest er – det vil si at de ofte er basert på løgner og på feilaktige premisser, både andres fremstilling og vår egen fremstilling. Det er verdt å merke seg, verdt å konfrontere, og verdt å stadig minne oss selv på.

Korihors ordveksling med Alma får med rette stor oppmerksomhet i Kirkens leksjoner og drøftinger. Men jeg tror ikke en av Korihors påstander får nok oppmerksomhet for hvor beviselig falsk den er. Korihor hevdet at “hvert menneske [utviklet] seg i forhold til sine evner, og hvert menneske seiret i forhold til sin styrke” (Alma 30:17). Denne påstanden er ganske enkelt ikke sann, og når vi er ærlige med oss selv, vet vi at den ikke er sann.

Det jeg mener er at ingen kan legitimt si, i den endelige forstand, “Jeg utviklet meg i forhold til mine evner,” eller “Jeg seiret i forhold til min styrke.” Vi vet at det i virkeligheten er mange variabler involvert. Hvor vi blir født, når vi blir født, vår rase, vårt kjønn, skolene som er tilgjengelige for oss, våre foreldres utdannelsesnivå, genetiske markører som høyde og muskelmasse, tidspunktet for vår søknad og søkermassen til et program eller en jobb – det er så mange ting som er utenfor vår kontroll. Alle disse faktorene påvirker i hvilken grad vi selv har muligheten til å “utvikle” eller “seire”. Og for den saks skyld, hva innebærer egentlig “utvikle” eller “seire”?

Kan vi forstå hvorfor sammenligninger rett og slett ikke er rettferdige – for oss eller for andre? Det er for mange variabler involvert.

Alt dette vil si at vi absolutt burde være mer medfølende med alle fordi vi ikke vet hvilke byrder de bærer eller hvilke livsbyrder som tynger dem. Og vi skulle absolutt være mer ydmyke når vi lykkes.

Jeg har fire flotte barn – Parley, Marshall, Truman og Ashley – og jeg har lært mye av dem. Et bilde som er like levende i mitt sinn i dag som da det skjedde for mer enn 15 år siden, er da mine to eldste gutter, Parley og Marshall og jeg lekte med en fotball i bakgården. Parley var fem eller seks år gammel, Marshall var trolig tre. Jeg kastet fotballen til hver av dem etter tur. Parley tok imot fotballen nesten hver gang. Marshall, ikke så ofte.

Jeg kan se Marshall konsentrere seg, se på ballen – og så bomme på den hver gang. Uansett hvordan jeg kastet ballen, virket det som om den alltid traff ham i hodet, for den gikk rett gjennom hendene hans, som lukket seg for ballen bare ett hakk for tidlig eller for sent. Heldigvis var det en veldig myk, oppblåsbar fotball. Men her er det jeg aldri kommer til å glemme: Marshall jublet, hoppet opp og ned og hvinte av glede hver gang Parley tok imot den. Jeg kan fortsatt høre den lille stemmen hans rope: “Godt gjort, Par!” eller “Det var flott, Par!” Og så bommet han på neste kast som kom til ham. Men dette la ingen demper på hans entusiasme for Parleys suksess. På en eller annen måte visste han at han ikke konkurrerte med Parley. Han kunne glede seg over Parleys suksess. Hvordan gjenvinner vi følelsen av barnlig feiring av andres lykke?

Når våre motiver er rene, når vi handler ut fra et rent hjerte, og når vår eneste hensikt er å velsigne andre, forsvinner stolte sammenligninger. De har ingen betydning for vår tenkning. Når vi er fylt av kjærlighet, vil vi være lik Frelseren. Hvorfor var rene motiver så naturlige for Ham? Fordi Han ganske enkelt visste hvem Han var, og Han kjenner deg og Han kjenner meg. Dette forandrer alt.

Hvis vi spør oss selv om Jesus sammenlignet seg med menneskene rundt seg eller fant trøst i der han sto “på toppen” og i hvem som var under ham, blir spørsmålet umiddelbart latterlig. Vi husker at dette er Frelseren som ønsker å gjøre oss – i språket i Lære og pakter 88 – “lik med ham”! (vers 107). Det er ingen sjalusi, ingen konkurranse. Hvis fristelsen til å sammenligne oppsto, “ga [han] ikke akt på” den (Lære og pakter 20:22). Og vi kan være som ham.

Du kommer til å få e-postmeldinger eller telefoner eller tekstmeldinger – kanskje til og med i dag – som varsler deg om at en annen ble ansatt i en jobb, at en annen ble plukket ut til laget, at noen ikke er interessert i et stevnemøte nummer to, at en annen har blitt kalt som Hjelpeforeningens president og så videre. Men ikke ta dette som en indikator på din verdi. Skuffelser svir, men de kan også være fantastiske, om enn smertefullt, formative. Alle ting kan virkelig “samvirke[r] til gode for dem som elsker Gud” (Romerne 8:28). Men la ikke fristelsen til å sammenligne gi disse skuffelsene ødeleggende kraft. Disse sammenligningene er etterligninger. De måler ikke – kan ikke – måle på en tilfredsstillende måte hva som virkelig betyr noe. Når skuffelser rammer, trekker vi pusten dypt. Vi husker hva som virkelig betyr noe.

Jeg husker at jeg ble veldig slått første gang jeg hørte noen sitere det president David O. McKay sa om å forestille seg vårt fremtidige intervju med Herren. President McKay understreket at Herren ikke vil spørre om vårt yrke, bare om vår integritet. Han vil ikke be om vår CV med kall i Kirken, bare vår interesse i å hjelpe andre. Dette er de tingene som virkelig betyr noe.

La oss alle finne et speil. La oss se på oss selv. La oss gjenta: “Min konkurranse er ikke mot noen andre. Min konkurranse er mot meg selv. Løpet går imot mot synd … ikke imot hverandre.” Deretter må vi be med all hjertets iver om å bli fylt med Kristi rene kjærlighet (se Moroni 7:48), til ham som er “troens opphavsmann og fullender” (Hebreerne 12:2; se også Moroni 6:4). Vi må nekte å la løgner “ta bort [vår] glede” (Alma 30:22) over de sannheter som er dypere og mer overbevisende enn usannhetene i sammenligningene. Og så må vi gå ut døren, glemme oss selv og begynne å konsentrere oss om andre.